Reisebrev - del III

I Baños så vi også at små burfugler kan ha det bra, selv om de bor i et fattig land!

Tomt bur? "Jepp, jeg er jo i hagen!"

På det lille pensjonatet vi bodde var det en bitteliten dvergpapegøye i bur. Av og til var buret helt tomt, og jeg skjønte ikke hvorfor?! Tilslutt fikk jeg øye på en glad og grønn liten papegøye-tass i hagen. Wow! Den fikk lov til å hoppe og flakse rundt i hagetrærne på dagtid, men hver kveld måtte den inn for å sove i buret sitt. Da gikk nemlig nabokatten på jakt! (Sannsynligvis var papegøyen vingestekket slik at den ikke kunne fly langt avsted.)

Så gikk ferden videre igjen - denne gangen nordover til en verdensberømt indianerlandsby som heter Otavalo. Stedet er velkjent fordi innbyggerne er fantastisk flinke til å veve tepper og strikke vakre plagg av lama- og alpakkaull. Hver lørdag holdes det marked, og da er det full fart i byen fra klokka 04.00 om morgenen!

Dyremarkedet

Vi stod opp før klokka syv og ruslet avgårde til dyremarkedet. Jeg var spent på om dyra ble godt behandlet, og gruet meg litt for å se dyr som hadde det vondt. Men, her ble vi positivt overrasket. Dyremarkedet var skikkelig bra. Alle dyra var velstelte og i godt hold. De fleste så ut til å være vant med håndtering også, for mange gikk rolig og pent sammen med nye eller gamle eiere - i bånd! Petter hadde lyst til å kjøpe seg en liten grisunge, men jeg forklarte ham ganske strengt at den får vi ikke ta med hjem på grunn av strenge importregler.
Det jeg ble ekstra glad for, var at markedet ble holdt tidlig om morgen. Da er lufta i Otavalo ganske kjølig og i tillegg er flueplagen for dyra ganske liten. Alle indianerne var varmt kledd.

Indianere med griser.

Ettersom noen dyr kan bli skremt av andre, var markedet delt opp i flere deler - et sted ble det solgt ponnier, et annet sted sauer, så kom avdelingen for kuer, kalver og okser og til slutt griser. Det var grisunger overalt. Noen hadde sovnet på flekken, andre rotet ivrige rundt i bakken mens andre tygget på leietauet og lurte på om de kunne få mat snart.
Myndighetene i Ecuador hadde tydeligvis bra styring på dette markedet, for alle måtte få kvittering når de kjøpte eller solgte et dyr. Ingen fikk slippe ut av markedet hvis de ikke kunne vise frem papirer på at dyret var lovlig kjøpt og betalt.

Så ruslet Petter og jeg videre til poncho-markedet og matmarkedet. Vi kjøpte fine luer, bager, skjerf, gensere og et tykt og fint ullteppe av allpakkaull. På matmarkedet var det alt mulig rart, fra pølser til svineribbe, innmat og syltelabber. Litt ekkelt syntes vi, men det er sikkert fordi vi har en annen kultur i Norge og kjøper mat på supermarkedet.

Lamaen poserer for fotografen.

Etter dette dro vi til et sted som heter "Mitad del Mundo" - midt i verden! Dette er et minnesmerke over ekvatorlinjen, som går akkurat her! Her var det også bygget opp en indianerlandsby, slik at man kunne se hvordan folket levde i gamle dager. Her fikk vi se medisinplanter og mange forskjellige maissorter, hilse på en lama. Vi fikk også høre at det er vanlig å spise marsvin(!!!) i Ecuador, spesielt i forbindelse med fester og viktige høytider. Hjelp & Huff! 

I tillegg var det en tyrefekter-arena i dette området. Jeg er prinsipielt imot tyrefekting, for jeg synes ikke dyr skal bli jaget, blø og dø for underholdningens skyld - men vi stakk hodet innom for å se hva som foregikk. Heldigvis var dette snill tyrefekting, helt på amatørbasis, og det endte opp med at oksekalven gikk av med seier'n og jaget tyrefekterne! Det syntes vi var helt topp! Heia oksen!

Snill tyrefekting.

Vi så også en gaucho (latinamerikansk cowboy) til hest, som visstnok skulle gjøre kunster på hesteryggen, men den hesten var så stivpyntet med beslag og dingeldangel på seletøyet + en stående martingal - så den travet bare rundt og var småsur.

Heidi & Petter

Vi vil gjerne høre din historie, send den til oss på e-post!

Klikk her for å komme tilbake til Historier.