Reisebrev - del I

Lørdag 5. august 2000 reiste Dyrenetts veterinær Heidi på tur til Sør-Amerika sammen med Petter (som hun er forlovet med). Turen skulle gå til Ecuador og Columbia, og vi hadde planlagt mange spennende stoppesteder i løpet av de 3 ukene som turen varte.

Her er litt av det vi opplevde; Reisebrev nummer 1 av 4.

Hovedbasen vår i Ecuador var Quito, hovedstaden i landet. 

Andesfjellene i Ecuador

Her er det stor forskjell på fattig og rik, og man ser svært godt på husene, klærne og bilene om folk har mye eller lite penger. En annen ting er vaktholdet; Det er bevæpnede vakter utenfor mange butikker og fine villaer, noe som er veldig uvant å se - for en norsk turist. Mange hager har vakthunder, og svært mange av disse er velstelt, godt fóret og blanke i pelsen. Allikevel er det litt trist å se at mange av dem har kuperte ører og haler - dette for at de skal se ekstra "skumle" ut... Ofte er kupering en motesak også, innen enkelte miljøer. I Norge er heldigvis denne "tradisjonen" forbudt. Det regnes for dyreplageri! Noen vakthunder var renraset, andre kraftige blandingshunder, men ingen så direkte "farlige" ut, heldigvis, selv om vi skvatt skikkelig et par ganger når en barsking satt i gang med å gjø i det vi passerte porten.

Katter er rett og slett ikke vanlige kjæledyr i Ecuador fordi de så ofte rømmer hjemmefra og blir løskatter, men også fordi det er lite mus i disse fjellbyene og alle veier er sterkt trafikkert. I de fattigere bydelene så vi mange løshunder som ruslet gatelangs. Disse hundene hadde det ikke så bra; mange var magre og klødde mye. Kanskje hadde de lopper og lus?
Disse hundene var av en helt ubestemmelig opprinnelse - alle av blandingsrase, med tildels snodig hode- og kroppsformer, fargevarianter, størrelse og beinlengde.

Flere ganger la jeg merke til at hundene virket veldig unge...
Ofte kom de bort til oss når vi spiste nistematen vår, men vi valgte å ikke gi dem noe. Grunnen til dette er at lokale Ecuadorianere fort vil sparke til eller banke opp en liten hund som tigger. Dermed kunne vi gjøre vondt verre ved å være "snille". Mange ganger så vi en hel bande som hadde oppdaget noe spennende og spiselig nede i en søppeldunk. Et trist syn. Løshundene er ofte veldig sky og nervøse OG raske til beins, men mange av dem ser ganske snille ut. Helst ville jeg ta med hele flokken hjem til Norge, men det hadde ikke vært så lurt.
Det ER rabies i Ecuador, så hvis man får et bitt, må man umiddelbart til lege for å få motgift, for denne sykdommen er 99% dødelig og spres fra dyr til mennesker! Huff! Dette er en av årsakene til at man har kjempestrenge regler for import av hunder til Norge.

En positiv ting vi la merke til, var at det pågikk hunde-dressurkurs i en stor park i nærheten. Jeg satt lenge og fulgte med på opplæringsmetodene, og jeg ble glad da jeg så at de lignet mye på våre. Føreren hadde kontakt med sin hund, snakket med den, oppmuntret, båndet var slapt. De trente innkalling med lang line før de gikk over til fri innkalling. ALLE trenerne var tydelig glad i hunder og gav mye ros og godbiter. Koselig å se. Hundene var i alle størrelser og fasonger, men mange var (nokså) renrasede. Sannsynligvis var dette hunder med rike eiere, mens trenerne var fattige fjell-indianere med et spesielt godt lag med dyr. Det var fint å se at disse hundene fikk tilbringe mange timer med lek og trening i parken hver dag, istedenfor å være bundet i en varm bakgård med kjetting.

Men - livet som løshund i et stor by som Quito må være hardt - spesielt når solen steker nådeløst og magen er rumlende tom. Da er det kun de sterkeste som overlever.
Vi så flere fine veterinærklinikker, men kun i de rike bydelene. Urettferdigheten var veldig synlig, både blant mennesker og dyr.

Heidi & Petter

Vi vil gjerne høre din historie, send den til oss på e-post!

Klikk her for å komme tilbake til Historier.