Border Collien Lizzie

Nå skal jeg fortelle en historie om en hund som het Lizzie. Hun så akkurat ut som en Border collie, men moren var en collie, ja du kjenner vel til Lazzie fra TV? og faren var en gordon setter.

Familien min fikk henne av en bekjent før jeg ble født. Vi var nemmelig like gamle, Lizzie og jeg. Hun var bare noen måneder eldre. Etter hvert som jeg ble større, begynte jeg å forstå meg mer på dyr. Vi hadde både kaniner, katter og hund. Selv om de fleste hundene av denne rasen var kloke dyr, var det allikevel noe helt spesielt med Lizzie. Hun skjønte så utrolig mye, og de sorte kulerunde øynene som stirret intenst, husker jeg godt.

Det er mange episoder hvor Lizzie gjorde noe spesielt. Jeg kan jo fortelle en av dem: Familien min skulle ut med båten en sommerdag, slik som vi gjorde så ofte den gangen. Lizzie elsket å sitte fremst i båten og skue utover, mens vannet skvulpet mot båtsiden. Jeg skjønner enda ikke hvordan vi fikk det til, men vi klarte faktisk å glemme Lizzie på land. Vi hadde som vanlig lasset tingene våre i båten, løsnet tauet og rodd ut av sivet klar til å starte motoren. Ingen av oss merket noe før vi var et stykket utpå vannet. Da var det at en av oss ropte: oi, Lizzie!, Og sannelig, der satt det en hund på fjellet og stirret etter oss. Vi rodde fort inn igjen, og fikk henne trygt opp i båten. Etter dette var Lizzie alltid førstemann opp i båten. Hun sprang forbi oss, og hoppet opp i båten før vi hadde rukket og tenke!

Hun likte godt å ta seg en tur ut. Og det hendte oftere og oftere. Hun hoppet på dørhåndtaket, og gikk for å besøke en nabo. Hun gikk langs veien et stykke, før hun var framme. Da hoppet hun nok en gang på døra der, travet inn og la seg ved peisen. Heldigvis så hadde naboen ikke noe imot dette. Han ga henne twist, som Lizzie likte veldig godt! Dette hendte også etter at vi kjøpte en valp. 

Valpen var en Gordon Setter, som fikk navnet Rambo. Han var litt innpåsliten, men de var gode venner. Lizzie viste han alle sine rampestreker. En gammel dame i nærheten hadde sett to hunder som spankulerte i veikanten ved siden av hverandre. Der gikk de pent, akkurat som to gamle mennesker! Lizzie tok med seg Rambo til naboen der de fikk Twist. 

Lizzie hadde hatt små kreft-kuler under magen i noen år. Men disse vokste bare større og større. Da vi så at blikket ikke var som det pleide, og kreft-kulene stadig hang mer og mer, måtte noe gjøres. Jeg husker godt at mamma sa at hun ikke hadde så lenge igjen. Men det er rart med det. Man vil liksom ikke innse det der og da, så jeg bare glemte det.

En torsdags kveld for snart 4 år siden, fortalte pappa meg det. De hadde bestilt time hos dyrlegen neste dag, og det ble nok til at de avlivet henne. Jeg fikk beskjed om ikke å si noe til mamma om at jeg visste det. Hun ville ikke at jeg skulle vite noe. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte den kvelden, for det er jo tross alt nesten 4 år siden. Men jeg tror ikke hodet mitt ville innse at dette kom til å skje.

Neste morgen før jeg dro på skolen så jeg nøye på Lizzie. Jeg så rett inn i de litt tunge slitne øynene hennes. Men allikevel var den samme tryggheten der. Lizzie har alltid trøstet og forstått alt! Jeg ville så gjerne gå bort og klemme henne lenge, det var jo siste gang jeg så henne. Men mamma satt like ved. Hun måtte ikke få vite at jeg visste om hva som skulle skje. I steden ble jeg bare ståendes og se på henne, for aller siste gang før jeg trasket ned mot busstoppet.

Den skoledagen ble ikke særlig gøy, Jeg tenkte mye på at jeg ikke ville bli møtt av Lizzie når jeg kom hjem. Huset var tomt da jeg var hjemme. Men det tok ikke lang tid før mamma og pappa kom hjem. Mamma kom inn med tårer i øynene og fortalte meg om det som hadde skjedd. De hadde vært og begravd henne i hagen ved et gammelt hus, som vi eier. Der likte hun godt og være. Hun hadde sitti og sett på at mamma hadde gravd hullet til grava hennes dagen før. Vi gravde et veldig dypt hull, slik at ikke Rambo skulle grave henne opp.

Jeg grein i mange måneder etterpå. Det tok noen dager før jeg begynte å savne henne ordentlig. Det er helt utrolig hvor godt kjent man kan bli med en hund, og andre dyr også selvfølgelig. Tankene og ting man har gjort sammen med dyret sitt, henger igjen lenge etterpå. Jeg husker henne veldig godt, og hun kommer til å leve inni meg hele livet. Lizzie var en spesiell hund for meg!

Hilsen Heidi Haughem

Vi vil gjerne høre din historie, send den til oss på e-post!

Klikk her for å komme tilbake til Historier.