Den lille dansemusa

Jeg var overlykkelig den gangen foreldrene mine gav meg lov til å få dansemus. Det var etter en tur i Danmark og vi satt på en kafe. Da spurte jeg rett ut. Og svaret ble at om jeg kunne ta alt ansvaret og alle kostnadene selv, skulle jeg få. Jeg sa meg enig i alt, og da vi en uke senere ankom Stavanger, begynte letingen etter dansemus. 

Vi ringte til alle dyrebutikkene, men de sa at dette var populære kjæledyr, og at de ikke hadde flere av disse koselige dyrene igjen. Jeg begynte å bli passelig desperat da det bare var to dyrebutikker igjen å ringe, og selvfølgelig... det var da den siste butikken som hadde. Overlykkelig dro jeg inn til Stavanger og fant dyrebutikken. Det var en koselig butikk som hadde veldig mye rart. Mannen bak disken viste oss inn i dyrerommet. Der hadde han et bur med små dansemusunger. Jeg falt for en med en nusselig flekk over øyet og en med "kappe". 

Jeg var stolt som en hane da jeg forlot Stavanger tre dager senere med to søte dansemus i bagasjen. Turen skulle vare helt til Florø, ni timer unna. Heldigvis gikk det bra. De to nusselige fant seg omhyggelig til rette i sitt flotte bur.

Noen uker sener la jeg merke til at den ene musa hadde vokst kollesalt. Når de to satt ved siden av hverandre var den ene dobbelt så stor som den andre. Jeg hadde mine mistanker. Noen dager senere nedkom min kjære dansemus med 6 rosa, nakne "rosiner". Faren min var i sjokk.

Etter som dagene og ukene gikk, vokste ungene og ble til søte små miniutgaver (ikke det at foreldrene var så store...) av dansemus. Fem gutter og en jente. Nå ble det da at jeg måtte skille mann og kone, til panisk motstand, men de ble vant til det. 

En dag kunne jeg ikke finne den ene musungen min. Jeg lette desperat over hele huset, men ingen mus var å finne. Det ble ikke mye søvn den natten. Da jeg stod opp neste morgen og gikk for å kle på meg, hørte jeg et skrik fra kjøkkenet. Jeg sprang for å se hva det var. Moren min stod trykt opp til veggen og pekte mot brødboksen, og ingen andre enn en liten trillrundt mus satt der og tygde på en kjeks. Etter den gangen fikk jeg streng beskjed om å holde musene LANGT unna min kjære mor... 

Og så skjedde noe tragisk. En av de søteste ungene ble funnet død i buret. Søskenflokken og moren satt rundt den lille og så ekstremt triste ut. Jeg tok dette tapet svært hardt, men livet måtte gå videre. De kom de dager at ungene ble store og de måtte gis bort. Heldigvis tok naboen tre, mens jeg beholdt jentemusen til selskap for moren og en av guttene til selskap for faren (på andre siden av skilleveggen...).

Men etter hvert ble den ene av naboens mus syk og døde. Jeg tok også dette tapet hardt men det var ingenting å gjøre med det. Den ene guttemusen jeg hadde beholdt døde også og det var like trist. Tilslutt døde pappamusen og da var jeg utrøstelig. Hvilken mus var det som "klemte" hånden din og "hoppet" opp og ned i matskålen når den var sulten? Men jeg så på den lyse siden. Jeg hadde jo to igjen. 

Slik gikk det videre. Naboen mistet enda en mus og hadde en igjen, før den døde også. Mine to levde til de var ca. et år gamle. Da oppdaget jeg en skremmende stor kul på mammamusen. Hos dyrlegen ble det konstatert kreft, som var vanlig for mus og rotter over sin gjennomsnittelige levealder. Da datteren også fikk kreft, begynte jeg å tenke. De måtte da slippe å lide. Så da datterens kul begynte å blø, fikk jeg min far til å ende det hele. Og så var jeg uten mus. Jeg var utrøstelig og skyldte på meg selv. Men ingenting var da å gjøre.

Nå er jeg den lykkelige eier av en kanin og et marsvin som lever og koser seg sammen. Så dette var min beretning om livet mitt med dansemus, og jeg håper jeg får mus nok en gang senere...

Hilsen Kristin

Vi vil gjerne høre din historie, send den til oss på e-post!

Klikk her for å komme tilbake til Historier.