Spør Heidi om dyr og helse

Min venn døde i går

Katten min gjennom 13 år døde i går. Jeg tok den til dyrlegen fordi hun ble syk. PÅ meg virket turen og dyrlegen til å være veldig skremmende og smertefult for henne. Hun gråt hele veien til byen. Hun skrek når dyrlegen undersøkte henne. jeg var så fryktelig fortvilet. Det viste seg at katten min hadde kreft og dyrlegen mente at katten min burde avlives. Jeg satt der og gråt som et lite barn med katten min i armene. Hun sovnet ikke bare inn slik alle sier. Hun lå der og tittet tillitsfullt på meg og malte svakt. Så begynte tungen hennes og bevege seg fort ut og inn i munnene hennes. Rare lyder kom ut av henne. Dette var veldig skremmende og både synet og lydene forfølger meg. Så spurte de meg om de skulle ta seg av katten min når det hele var over. Over?? Hun pustet når jeg gikk, var riktignok bevisstløs, jeg orket ikke å se de sette dødsprøyten som ville få det lille hjertet hennes til å slutte å slå.. Jeg sa de skulle ta seg av henne. men angrer. Hvor gjør de av dyrene???? For dem var hun bare et kadaver, for meg et lite individ jeg elsket. Tenk om de ikke satt den siste sprøyten, tenk om hun ikke var riktig død før de kastet henne fra seg. Jeg ser det for meg hele tiden. Kan du fortelle meg hvor de døde dyrene blir av? Jeg tror de blir kremert, er det riktig? Hun har det bedre der hun er sa de på klinikken. Hva vet vel de, hva vet vel vi. Tillitsfullt fulgte hun meg på denne siste turen som hun alltid har gjort, tillitsfullt fulgte hun meg, og jeg skrev un der et papir som ga de lov til å drepe henne. Og hun lå der og så med kjærlig øyne på meg helt til det siste.  
Jeg burde ha tatt henne hjem, jeg burde ha...

Skrevet av : Katrine, 02.03.2001.

Heidi svarer:

Kjære Katrine!  
 
Jeg skjønner dette har vært fryktelig vondt for deg, og jeg forstår at det var en helt spesiell kjærlighet mellom deg og denne katten...  
 
Nei, dessverre, du kunne ikke ha tatt med deg katten din hjem og gjort - hverken det ene eller det andre...  
 
Kreft er en snikende sykdom. Den er også kjent som skummel og vrien å takle i humanmedisin, ikke bare blant dyr - plutselig kan den være der og MANGE organsystemer kan være rammet. Da greier ikke kroppen mer, dessverre - den slutter å virke.  
 
Katten din hadde sannsynligvis vært syk en stund, men den hadde det godt og var gammel - så det var vrient å se alvorlige symptomer. Plutselig en dag "bikker ting over", en snikende sykdom slår ut i akutt lidelse. Derfor pep katten din, fordi den hadde det vondt et eller annet sted - kanskje var den redd fordi den ikke skjønte helt hvorfor?  
 
Du gjorde den eneste riktig ut fra mitt ståsted. Du ble med den kjære katten din på den siste ferden - du var tilstede. Du tok den med til fagpersoner som kunne undersøke den og gi en korrekt diagnose. Dessverre, ja, når dyrlegen klemmer på et sted med sykdom og unormaliteter, så vil dyret jamre seg...  
 
Men ALLE dyrleger er gla' i dyr og bruker hele sin utdannelses- kompetanse og erfaring for å gjøre alt så smertefritt som mulig for pasienten sin. Ellers hadde vi ikke greid jobben vår - vi bruker mange timer, krefter og tanker - på å kjempe for å få syke dyr friske. Det er ikke alltid noe morsomt arbeid, men lysglimtene kommer en gang i blant - når hardt arbeid virkelig lykkes og dyret kommer på bedringens vei...  
 
Et dyr med alvorlig kreft vil bare lide, ettersom feil type celler har begynt å vokse overalt og ta opp plassen for de normale cellene OG organene. HVIS du hadde ventet lenger, hvis du ikke hadde vært MODIG og tatt denne avgjørelsen, så ville katten din dag for dag ha lidd mer og blitt mer og mer frustrert fordi kroppen ikke lenger "virket".  
 
Et menneske kan "forstå" alderdom. Vi kan "forstå" sykdom, men et dyr kan ikke helt det - det blir bare frustrert og deppa.  
Dermed må vi eiere ta vare på dem - lose dem videre, helst til å bli friske ved hjelp av medisiner, kjærlig pleie - eller kanskje til og med en operasjon. Men, en gammel og veldig syk katt - hadde ikke overlevd en operasjon. Den ville kanskje bare blitt mer redd og urolig over alt oppstusset. En gammel kropp greier ikke å takle bedøvelsesmiddel og inngrep, dessverre...  
 
Jo, Katrine! Jeg kan love deg at den siste sprøyten med bedøvelsesmiddel ble satt, MEN veterinæren forsikrer seg da om at katten sover tungt. Nettopp fordi den ikke skal bli mer redd og engstelig. En avlivningsprosess følger et mønster og vi tar oss alltid god tid. Vi har stor forståelse for at eieren ikke vil være tilstede når et lite liv tar slutt.  
Da er VI tilstede. Ja, vi er profesjonelle dyre-leger, men vi ønsker at dyr skal leve og være friske. Det er det vi jobber og kjemper for hver dag, med hver pasient, alltid!  
 
Nei, for oss veterinærer er INGEN kjæledyr "bare et kadaver". Vi ser fort kjærligheten mellom dyr og eier, fordi dette er NETTOPP grunnen til at vi selv valgte studiet og yrket. En sterk og for evig varende kjærlighet til dyr og et KONSTANT ønske om å ta godt vare på dem. Jeg har personlig stor respekt for et gammelt døende dyr, derfor gjør jeg midt ytterste for å prate med en gammel hund, stryke den,snakke med den, trøste, berolige - være tilstede - for jeg ser skjønnheten, og jeg "senser" at den har vært glad valp og sprek unghund. Et dyr som har levd et langt og godt liv sammen med sine kjære eiere...  
 
Men, med ett er ferden slutt. Indre organer svikter, noe har blitt for gammelt og slitent - dyret lider og sliter. Da er det min plikt som dyrlege å konstatere dette. Jeg kan se dette tydelig ut fra kunnskaper om sykdomslære, anatomi og fysiologi - og som dyreeier selv - vil jeg IKKE at et gammelt dyr skal lide.  
Avlivning er alltid vondt, også for oss veterinærer - helst ville vi skru tiden tilbake 10 år - men INGEN har akkurat den makten. Vi har kunnskapen og legemidlene til å gi dyra en verdig død, med minst mulig frykt, forstyrrelser og smerte. Da benytter vi en overdose med bedøvelsesmiddel, gjerne i 2 faser. Denne medisinen gjør at hele kroppen "sovner" også hjertet "glemmer" å slå til slutt - fordi dosen medisin er for stor. Alt sovner, stille og rolig og etterhvert...  
 
Nei, jeg tror ikke katten din så på deg med beklagelse eller bebreidelse i øynene - den var rett og slett døsig og forvirret over at smertene forsvant OG at søvnen tok over - plutselig på grunn av medikamenter. Da får dyr man kjenner svært godt - plutselig et litt "fremmed" og rart blikk.  
 
Når dyret er dødt, sendes det til et firma som har spesialisert seg på kremasjon. Hvis eier ønsker det, kan dyret bli kremert alene - og asken returneres eier i en spesiell urne. Døde dyr blir behandlet med respekt, både hos dette firmaet og idet de forlater veterinærklinikken. Man har en spesiell intern "etikk" for å være "snill imot" et dødt dyr også, ellers vil man miste noe verdifullt som menneske også - respekten for liv, minner og andre dyrearter...  
Yrkesetikken til dyrleger generelt er veldig sterkt - vi slåss for dyrs helse, trivsel og rettigheter fra de er nyfødte og ustø til de er gamle og grå i barten. Vi gjør alt vi kan for å tjene dyra og gi eierne service og informasjon, på klinikken om dagen og kanskje på nattevakt i fjøset med ei ku som kalver.  
 
Vi har sverget en ed på å verne om dyra. Alltid.  
 
Dette ble en lang mail til deg, men jeg tror du selv har det vondt og trenger å få vite endel mer om hva som skjedde.  
 
Det er lov å sørge over tapet av en venn, Katrine. Et kjæledyr er en venn. Håper du har det litt bedre idag, håper mine ord til deg kan fylle inn litt av tomrommet og usikkerheten.  
 
Vennlig hilsen fra Heidi hos Dyrenett  
 

Klikk her for å se oversikten over svar om katt.

Klikk her for å komme tilbake til veterinærsiden.