Spør Heidi om dyr og helse

To alt for lystige dvergpapegøyer..

Jeg har to dvergpapegøyer, Oscar 4 år og Julian 3 år, som er ekstremt hormonelle.  
Dette resulterer i mye stress og bråk både for menneske og fugl..  
 
Jeg har en fantastisk veterinær som jeg går til, men føler det er vanskelig å få tid til å løse dette kompliserte problemet.  
Jeg antar at de er hanner siden de "rir" begge to, men det er umulig å fastslå uten endoskopi.  
De har fått hormonsprøyter to ganger. Første gangen varte den nesten i tre måneder. Nå den siste gangen tror jeg virkningen gav seg etter 14 dager.. Siden disse sprøytene kan svekke imunforsvaret håper jeg å finne en annen permanent løsning på problemet.  
 
Problemet arter seg som følgende:  
Julian, er den største og mest dominerende av de to og har vært sjef fra dag en. (Selv om jeg fikk han ett år etter Oscar og Oscar hadde buret alene før han kom).  
Julian bruker mesteparten av dagen på å ri på toalettpapir og resten av dagen på å jage Oscar rundt for å få oppmerksomhet. - Avbrutt av korte perioder med fred hvor Julian klør og steller Oscar, eller de tar en liten lur i sammen. Men når Julian er som mest lystig er han slitsom for Oscar. Oscar er også ekstremt hormonell men retter mesteparten av oppmerksomheten mot meg. -Noe som resulterer i at Julian kjefter og jager Oscar rundt og Oscar står på burveggen og skriker og kjefter på meg...  
I de periodene hormonsprøytene har fungert har det vært rene idyllen i buret og de har tilbragt mye tid sammen.  
 
Når de er så hormonelle gulper de veldig mye. Julian gulper til Oscar og Oscar gulper til meg. Jeg er bekymret for dette og mener det ikke kan være sunt for dem i det lange løp. Samt at jeg syntes synd på Julian som er så kontaktsøkende og får så lite oppmerksomhet igjen fra Oscar.  
 
Jeg tenkte litt bakgrunnshistorie kunne hjelpe?..:  
Da Oscar var kylling ble han maltraktert av begge foreldrene slik at de måtte ta han ut av rugekassen og håndmate ham. Jeg tror han så på seg selv som et lite menneske og det har tatt år før han i det hele tatt viste Julian litt oppmerksomhet og lot han få nærme seg. Oscar er meget tam, men også sjefete og viljesterk.  
Julian kjøpte jeg av en oppdretter. Han hadde nesten ikke sett mennesker før og var livredd dem da jeg fikk ham i hus. Det har tatt meg nesten to år og mye blodsutgytelse og tålmodighet å få ham så tam som han er i dag. Nå jobber jeg for å kunne klø og ta på ham med fingrene, han er livredd for hender, samt å venne ham av med å angripe ører, hals og hender i ubevoktede øyeblikk. Julian er nemlig en storvokst dvergpapegøye med ett av de kraftigste bittene veterinæren noen gang hadde opplevd..  
 
Julian er blitt meget tam i forhold til mine forhåpninger, men hovedoppmerksomheten hans er rettet mot Oscar. Oscar er mest opptatt av andre mennesker og nedlater seg bare til å klø og vise Julian oppmerksomhet når Julian presser ham til det. Jeg frykter at det kan bli vanskelig å få Oscar til fullt ut å akseptere en annen fugl pga. sin traumatiske barndom og håndoppmating?  
 
Nå har de bodd i det samme buret i tre år, og sakte men sikkert har de funnet kompromisser og en måte å leve sammen på. - Men for meg virker det som om Julian ikke får nok oppmerksomhet eller den responsen han søker. - Og at den konstante spenningen mellom dem sliter på dem.  
 
Jeg har prøvd å ha dem i adskilte bur, men da er Julian helt ute av seg, - han er meget avhengig av Oscar virker det som.  
 
Hva kan jeg gjøre for å forandre på situasjonen? Det virker som om Julian er den som er mest hormonell og at han virker som en katalysator på Oscar?  
Vil det være en løsning å få en dvergpapegøye til som Julian kanskje kan få litt mer respons fra?  
Vil Oscar da bli skviset ut og hakket på av de to andre? Er buret stort nok til dette? (Buret er ca 1 x 1 x 0,6 meter)  
Hvordan kan jeg sikre at begge får det best mulig og blir lykkelige tilfredse dvergpapegøyer?  

Skrevet av : Ruth Birkeland, 18.03.2001.

Heidi svarer:

Hei Ruth!  
 
Dette problemet du skriver om her er veldig komplisert, og kan ikke løses i en håndvendig. Når papegøyer blir hyperseksuelle - snakker man på "veterinærspråk" om stereotypi - adferds- forstyrrelser. Dette skyldes at dyra er tatt ut av sitt naturlige miljø og vekk fra sin instinktivt riktige flokk-tilhørighet (og i tillegg temmet av mennesker) - og da kan både psyken, oppførselen og helsen forandre seg - til noe helt unormalt og "sykt".  
 
Ja, hyppige parringer og gulping ER stress for fuglene dine og det vil kunne føre til nedsatt immunforsvar og sykdom.  
 
Jeg vil ikke tilråde medikamentell behandling i det uendelige. Fuglene vil bli stresset av alle veterinærbesøkene også, og bli ustabile i humøret av medisinene.  
Mitt beste råd er å lære seg mer om hvordan et love-bird-bur kan innredes på en mest mulig naturlig måte, uten speil, plast- pinner, men med en pyntestein i bunn, trepinner av forskjellig diameter osv. Kanskje du også sakte men sikkert kan foreta en fóromlegging også, slik at mye at "tidsfordrivet" til fuglene blir å jakte på små matporsjoner som er plassert rundt omkring i buret - istedenfor i de klassiske matskålene.  
En vill papegøye bruker mesteparten av døgnets lyse timer på å "jakte" på mat OG på å stelle egen og andres fjærdrakt - parring er det lite av - fordi dette skal være sesongbetong OG fordi de IKKE har tid - i et mer optimalt OG naturlig miljø! :)  
 
I tillegg bør buret være stort (ja, ditt bur bør være stort nok for 2-3 dvergpapegøyer, MEN et miljøskifte - og et større bur, kan føre til at de etterhvert vil få endret oppførsel)... Jeg tror det er verdt innkjøpsprisen, ikke minst for deg, Ruth - for jeg skjønner du bryr deg masse om fuglene dine! :)  
 
Den nye papegøyen bør introduseres pent og forsiktig - først til den minst dominante av fuglene og deretter til "sjefen" sjøl - helst ved hjelp av et bur nr. 2.  
Da kan nykomlingen få hilse på en og en av gangen :)  
 
Hvis den mest dominante fuglen lager veldig bråk og følger seg oversikt, så må den få en liten "oppstrammer". Jeg har av og til snakket strengt til mine tamfugler når de "sutrer" og evt. lagt et mørkt klede over buret...MEN - jeg vet også at de sutrer fordi de er pipende redde for å bli alene, uten en flokk. Men, tar man opp og koser med en "sutrende fugl", så belønner man faktisk denne adferden... Trist, men sant...  
 
Fortell meg mer om hvordan det går med prosjektet ditt på å roe ned fuglenes problemadferd, Ruth - jeg skal råd som best jeg kan underveis!  
 
Hilsen Heidi

Klikk her for å se oversikten over svar om fugl.

Klikk her for å komme tilbake til veterinærsiden.