Uten et spor

Hvordan kan dyr bare bli borte? Og kanskje mer mystisk enn alt annet; Hvorfor? Når dyr forsvinner sporløst, så sitter vi oftest igjen med en rekke spørsmål. Noen av dem vil alltid bli stående helt åpne. Det er det jeg ønsker å rette søkelyset mot i denne artikkelen.

Forfatter: Gro Jeanette Nilsen

Som referanser og eksempler har jeg kombinert egne erfaringer med dyrehistorier jeg har fått tilsendt under arbeidet med prosjektet, samt historier jeg har hørt om.

Et ”sporløst” tema
Ved flere anledninger har jeg vært berørt av spørsmål omkring dyrs forsvinningsnumre. Dette har gjort at jeg har fattet interesse for temaet, og undersøkt litt om folks reaksjoner på dette. Det er dette jeg vil ta fram i denne artikkelen, med konkrete eksempler fra egne og andres erfaringer. Jeg har her kun tatt for meg temaet dyr som forsvinner sporløst, sorg etter dyr som man mister ved at det dør vil ikke bli berørt. Det er dessuten stort sett er barn jeg har snakket med. Jeg har fått flere brev fra barn og unge som har mistet et elsket kjæledyr, og dette skriver ei jente som i skrivende stund var ti år gammel:

”Simba var en ung hannundulat. Den var blåaktig, nesten lilla. Han var som alle andre undulater da han ble kjøpt; redd og forvirret. Men etter hvert ble han mer sikker, så etter en uke slapp jeg han så vidt ut av buret og ned på gulvet.

Han ble tatt ut av buret oftere og oftere, og til slutt ble det flere ganger om dagen. Han ble tammere og tammere, og kunne si navnet sitt. Vi tok han med overalt i huset, til og med noen ganger når vi spiste. Han var også oppe sammen med oss når vi hadde gjester, og vi hadde lært ham å sitte på hodet til folk, så når gjestene var kommet, så ble de som oftest overfalt av et flylignende vesen som hadde landingsplass på hodene deres.

En dag skjedde det. Det var en liten nabojente på tre år, som så gjerne ville hilse på "den fine fuglen". Hun sto rett utenfor vinduet, så vi tenkte at vi bare kunne åpne vinduet litt på gløtt, så hun kunne klappe den. Det skulle vi aldri ha gjort, for nå krøp Simba ut under den lille sprekken i vinduet. Vi trodde ikke at det var noe særlig problem, for han var j o så tam så det var sikkert bare å rope på ham, så kom han som han pleide. Men det var ikke slik denne gangen. Det så ut som om han var så glad og følte seg så fri der oppe, så vi visste at vi aldri skulle få se Simba igjen. Jeg gråt og gråt i mange uker etterpå.

Vi hadde egentlig ikke Simba så lenge, bare ca. fem måneder, men likevel var jeg blitt så glad i ham. Da jeg spurte om jeg kunne få en ny undulat sa begge foreldrene mine ja med en gang, men de ville ikke at vi plutselig bare skulle glemme Simba og få en ny fugl. De mente at vi skulle vente noen uker.

Vi ventet, men i mellomtiden begynte mamma og pappa å tvile mer og mer. Vi er allergikere, og etter hvert dyr vi har klappet har vi begynt å nyse og blitt rød rundt øynene. Derfor var vi skeptiske til å kjøpe en undulat til å begynne med, men på grunn av at hele familien hadde så lyst på et dyr så gjorde vi det. Det gikk så vidt uten at vi ble syke, men vi måtte passe veldig på å holde buret rent. Det ble derfor aldri til at vi kjøpte en ny undulat eller et annet dyr, for mamma og pappa tør ikke ta sjansen på grunn av allergi. Uansett hvor mye vi nå maser får vi et sikkert "nei”.

Vi begravde Simba under et stort bjørketre i hagen, og la på et kors, noen steiner rundt graven og pyntet med noen blomster øverst. Du lurer kanskje på hvordan vi kunne få begravd ham når han hadde fløyet ut, men det er fordi en venninne av oss hadde funnet ham død i en skog som ligger et stykke unna. Vi vet ikke helt sikkert at det er Simba hun fant, for denne fuglen hadde litt mer blåfarge på kroppen enn Simba, men jeg har hørt at undulater kan skifte farge hvis de har vart lenge i kald vind, så vi tror ganske sikkert at vi har begravd rett fugl. På de fine vårkveldene pleide vi å sitte ved siden av Simbas grav under det store bjørketreet og skrive dikt, men det måtte vi slutte med når det nærmet seg vinter. Vi vil alltid huske Simba som en koselig, søt og rampete liten undulat, selv om vi vet at vi aldri vil få se ham igjen."

Det kan ligge så mye i en historie som ikke er satt ned på papiret. Det er noe med dette vi vet og det vi ikke vet. I denne historien hadde fortelleren mistet fuglen sin ved tap uten visshet om hva som skjedde etterpå. Men det at hun fant fuglen igjen – død - gjorde at hun på en måte fikk avsluttet denne uvissheten som ikke alltid er så lett å takle. Ofte synes jeg det er lettere å ta et tap for et tap hvis en også kjenner enden på historien, det vil si hva som skjedde helt til slutt. Hvis denne jenta ikke hadde funnet denne fuglen etterpå, hadde hun heller ikke hatt noe å begrave. Hun ville kanskje ha sittet igjen med en følelse av at hun ikke visste hvordan det var gått, hun ville kanskje fortsatt å lure på om fuglen hennes fortsatt var i live. Kanskje til og med ventet på at den skulle komme tilbake.

”Vi hadde en katt som het Minna, forteller en liten jente. Hun døde, i hvertfall tror vi at den er død nå fordi den forsvant. Vi har flyttet fra det stedet vi bodde på da vi hadde Minna, så håpet om å finne henne er ute. Hun bare forsvant inn i skogen og kom ikke tilbake. Vi hadde henne lenge, og det er det fineste dyret vi har hatt. Hun gjemte seg ofte under sofaen og bordet, og bæsjet på gulvet en gang." Jenta var fem eller fem og et halvt år da Minna forsvant, og hun husker den godt. Jenta forteller at katten betydde veldig mye for henne, og hun snakker gjerne om den til de som vil høre på.
Ut ifra egen erfaring, er jeg av den oppfatning at det er veldig fint for barn å ha kjæledyr. Selvfølgelig skal ikke barn ha ansvaret for dyret alene, men det å del ta i ansvaret kan være ganske lærerikt. Barna kan lære å ta seg av et vesen som er mindre enn seg, og kan på den måten finne ut mye om ansvar og stell, og sist men ikke minst; hvordan oppføre seg i forhold til et vesen som er underlegent barnet selv.

En bekjent av meg mistet katten sin på det vi kan kalle uforklarlig vis. Med andre ord; Den forsvant bare sporløst en dag. Jeg gjengir noen linjer av et brev jeg skrev til henne da katten hadde vært borte over en uke og hun fortsatt gikk og ventet: "Det er trist at dere har mistet Pjuske. De fleste vil vel si at dere må bare vente, hun kommer nok snart. Men husk: hun kan komme tilbake, men det er også ganske sannsynlig at hun ikke gjør det. Jeg har vært igjennom det der med å gå og vente på en katt, og det er ikke morsomt. Jeg gikk faktisk tilslutt rundt og håpet på å finne den død - bare for å få visshet om hva som skjedde.

Jeg har mistet mange dyr, men har i mange av tilfellene vært så heldig å få være der til siste slutt. To dyr jeg var veldig opptatt av ble sporløst forsvunnet; en katt (mor til sju kattunger hvorav en av dem ventet her hjemme) og en kanin som rømte fra buret sitt. Det var ganske vondt lenge - og jeg fikk aldri vite svaret på de to gåtene. Jeg tenkte ofte på hvordan det gikk med dem.”

Jeg syntes da jeg skrev dette brevet at det var like greit at hun fikk høre om dette tidlig, heller det enn å gå og vente i mange måneder som fort blir til år, slik som jeg gjorde. Jeg synes ikke det hadde vært riktig av meg å ikke si noe om dette til henne, selv om det muligens høres litt fryktelig ut med en gang.

En gang fikk jeg høre at: "Noen ganger kan uvisshet være bedre enn visshet". Jeg skjønte det etter hvert, for jeg var ofte redd for å finne et av dyrene dødt på veien. Jeg har alltid vært veldig glad i dyr, og alt ved dem ble liksom veldig personlig. Som eksempel er det nok å trekke fram at jeg og en venninne gikk på tur i skogen med kaninen i bånd, og at begge de to dyrene jeg har nevnt var dyr jeg hadde ”felles” med mine venner, det ble liksom et knutepunkt.

Jeg husker ennå stemningen fra en av skogsturene med kaninen. Sola som skinte hele tiden og kaninen som løp så fort oppover skråningene, fortere enn vi greide å følge med. Vi datt et par ganger, både venninnen min og jeg. Vi fant granbar som vi satt på da vi spiste, og alt luktet skog. Fuglene sang i tretoppene, og kaninen løp rundt og snuste på alt den kom over. Ingen av oss visste jo at vår felles turvenn skulle forsvinne sporløst bare kort tid etter. Dessverre ble det av en eller annen grunn aldri noe av de fine bildene vi trodde vi tok på den ene turen da vi husket å ta med kamera.

Min personlige erfaring tilsier at det verste er å miste dyr i form av forsvinning. Når dyr forsvinner, kan en spørre seg: Hvorfor? Hva skjedde? Hvordan gikk det med dyret seinere? Når et dyr dør, så har en i hvertfall noen av disse svarene. For meg er det nærmest å få fred i sjelen på, når jeg vet hva som skjedde. Men det er selvfølgelig veldig trist, det også. Denne omfattende interessen min for dyr er tydeligvis blitt mer en levemåte enn en interesse som det var i begynnelsen. Den utvikles tydeligvis hele tiden, blant annet fordi erfaringsområdet vokser.

Nedfallskatter og andre forsvinningsnumre
Det fins flere grunner til at dyr bare blir borte, og en av dem kan være at dyret flykter av redsel for et eller annet. Jeg skal gi et eksempel på det. For en tid siden fikk jeg høre om en hund som flyktet i panikk da det begynte å brenne i huset den bodde i. Hunden tok automatisk den letteste veien ut, som i det tilfelle var vinduet. Eierne så dessverre aldri noe mer til hunden sin.

Det kan være verdt å merke seg at dyr kan falle ut av vinduet. Jeg hørte en gang om en katt som hadde falt ut av vinduet i en blokkleilighet. Den overlevde tydeligvis der og da, og forsvant. Selv om katten tydeligvis var såpass hel at den greide å gå sin vei, sier jo ikke historien noe om den ble skadet i fallet. Dette gir dyreeiere en advarsel og en utfordring i det å forsikre seg om at slikt ikke kan skje i deres hjem. Jeg har selv sett katter som sitter i vinduskarmen til det åpne vinduet høyt oppe i blokk, og jeg må si jeg synes det ser skummelt ut, både for katten, eieren, og for den saks skyld også den eventuelle uheldige som får katten i hodet!

Jeg fikk også en temmelig kjedelig opplevelse med det at en katt ble borte. Jeg skulle passe på katten til noen bekjente av meg. De hadde nettopp fått en baby, og hadde mindre overskudd til katten, som derfor skulle komme til meg noen dager. Problemet var imidlertid at den aldri hadde vært hos meg før, og jeg burde derfor ha holdt den inne, spesielt de første dagene. Kort fortalt hadde vi to det koselig inne der første kvelden, helt til katten altså ville ut. Den hadde sin egen kattesand-kasse hvor jeg satte katten, for å minne den på at man kan gå på do inne også, men nei da. Katten ville ut den, og skrapte med potene på døren ganske lenge før jeg ga opp og bestemte meg for å slippe den ut likevel. Jeg hadde ikke hjerte til å sperre den inne når jeg så tydelig så at den ikke greide å slå seg til ro. Derfor åpnet jeg døren, katten gikk ut, og snudde seg og så på meg med sine gule øyne før den forsvant.

Akkurat den opplevelsen med at katten snudde seg og så på meg før den forsvant, vekket minner om en sterk opplevelse jeg en gang hadde, minner om katten Tina som jeg snart skal fortelle om. Det var nemlig akkurat det samme som skjedde da. Så det endte med at jeg etter noen minutter gikk ut en tur jeg også, for å se etter katten. Men noen katt fant jeg ikke. Jeg ropte og lokket, men borte var den. Jeg tenkte med meg selv at det jo kunne jo hende den kom tilbake, så jeg slo meg til ro med det og gikk og la meg.

Neste morgen, og flere ganger de påfølgende dagene gikk jeg og så etter katten. Jeg ringte til mine bekjente som eide katten og fortalte det hele, og de kom også og så etter den. Men uten resultat, det også. Kattemat ble satt ut, men jeg oppdaget fort at det var en annen katt i nabolaget som tok den.

Imidlertid viste det seg at babyen til mine bekjente visstnok var plaget av allergi - også i forhold til katt. Derfor ble jo dette forsvinningsnummeret noe spesielt; familien måtte nok ganske snart ha kvittet seg med katten uansett. Likevel er jo spørsmålet med forsvinningsnummeret ubesvart: Hva skjedde med katten? Prøvde den å finne veien hjem igjen? Det er sannsynlig at den ikke fant veien tilbake til meg, fordi blokkene der jeg bodde var så like. Gåten ble, som flere liknende saker, stående uløst…

Jeg "kjente" to katter en gang som bodde i samme hus, men som var svært forskjellige i både utseende og gemytt. Den ene var pjuskete og kjælen, og gjorde ikke forskjell på noen. Den andre var en typisk "Mamma-pus" som ikke lot seg klappe av noen andre.

En dag forsvant plutselig den kjælne Nusse. "Mamma" hadde gitt begge kattene halsbånd med telefonnummer, men det hjelper lite for en liten katt som ikke kan lese, og er på tur ute i den store verden. Den andre katten ble alene, og det førte selvfølgelig til at hun bare ble enda mer bortskjemt. Hun ble etter hvert en voksen katt som la en del år bak seg, Men lille Nusse dukket aldri opp igjen.

En av henvendelsene jeg har fått angående dette å miste et dyr ved at det forsvinner sporløst, var ei jente som mistet fuglen sin i forbindelse med flytting. Den fikk dessverre en anledning til å ta vingene fatt, og skal ha forsvunnet inn i skogen. Det ble meg ikke fortalt om det var vinter eller sommer, men en må jo anta at fuglen ikke kunne overleve så lenge på frifot, hvis da ingen tilfeldigvis fant den.

Det er vanskelig å forstå hvorfor og hvordan dyrene plutselig kan forsvinne. Det er naturlig å tenke at en burde kunne finne igjen dyret hvis det skulle være påkjørt, eller i det minste at noen andre kunne ha sett eller hørt noe. Ofte er det likevel andre grunner til at dyr forsvinner. Jeg har hørt at enkelte mennesker for eksempel stjeler hunder. Eierne bruker gjerne både tid, krefter og penger også for å prøve å spore den opp igjen, men dessverre ofte uten resultat.

Da kattemor forsvant
Det var vår, og det var det året jeg var tretten. Venninnen min og jeg ble ”kjent” men en kjempenydelig katt, som virket så utrolig tillitsfull og villig lot seg løfte og klappe. Jeg med min interesse for dyr kunne rett og slett ikke motstå den. Ettersom det var en hunkatt ga vi henne navnet Tina, og etter hvert tok vi Tina med oss inn og ga henne mat. Det burde vi nok ikke gjort, men det er lett å være etterpåklok. Vi var jo helt betatt av denne nydelige katten!

Ukene gikk, og vi ble godt kjent med Tina, men vi stusset litt over at hun var så rund, og lurte på om hun skulle ha unger. Det hersket litt usikkerhet omkring dette i nabolaget husker jeg. Mamma ville helst ikke at jeg skulle ha katten på besøk hvis den skulle ha unger, fikk jeg høre.

Men den 29. juli 1983 skulle bli stående som en helt spesiell dag her hos meg. Den dagen ble lille Tino født, sammen med sine seks søsken. Midt oppi dukkevognen min lå Tina med sine små. Katten hadde vært mye på besøk den siste tiden, derfor sto det en dukkevogn uten understell på rommet mitt. Denne hadde hele tiden blitt brukt som seng til Tina. Noen tepper lå det også i den.

Til å begynne med skremte visst dette resten av familien, men ikke lenge. Pappa syntes tydeligvis dette var spennende, og ble med for å se. Og der lå Tina og slikket en av sine nyfødte kattunger! Det kom stadig flere unger, og da alle var kommet kunne vi telle sju unger!

Det var stor stas her hjemme, jeg hadde følelsen av at hele huset - og nabolaget, stod på hodet. Men en voksen katt og sju kattunger ble for mye. Seks av ungene ble tatt med til dyrlegen til avliving, etter at vi var sikre på at ingen vi kjente ville ha noen kattunge. Vi hadde bestemt oss for at Tina skulle få beholde en av ungene sine.

Da pappa skulle dra på arbeid en morgen, vekket han meg for at jeg skulle plukke ut den kattungen som skulle få leve. Søsteren min og jeg var blitt enige om hvilken på forhånd, den var bare helt nydelig! Denne skilte seg litt ut fra de andre, i farge og mønster i pelsen.

Tina var heldigvis ute og luftet seg da utvelgingen skulle skje. Seks av kattungene ble lagt oppi en åpen eske. Da pappa skulle gå ut døren, møtte han Tina som var på vei inn. Hun hørte nok pipene fra kassen, for hun hveste mot ham. Tina begynte likevel å gå rundt og lete etter alle de andre ungene sine, men fant dem jo ikke. Etter en stund så det ut til at hun skjønte at det ikke nyttet, og falt til ro med ungen sin.

Men en dag, da kattungen var to uker gammel forsvant kattemor, og vi satt igjen med lille, foreldreløse Tino. Tina ville ut om natten, og kom aldri tilbake. Vi lette og ventet. Dørene stod åpne hele dagen, men hun viste seg ikke. Og kattungen, stakkar, måtte jo ha mat. Fra dyrlegen fikk vi høre hvordan vi skulle hjelpe den. Etter hvert, da kattungen skjønte at dette var eneste måten å få mat på, begynte han å sutte på tåteflasken.

Lille Tino forsto jo ingenting av det som skjedde rundt ham, og han var så liten at han enda ikke hadde åpnet øynene. Det var vel i håpet om å finne moren, han en dag faktisk begynte å lete etter ”mat” hos kaninen! Kaninen skjønte jo ingenting, men lå rolig og så på den lille, hjelpeløse kattungen. Til tross for den harde starten han fikk i livet, ble han en flott katt.

Det er rart med Tino. Han levde og var som en del av familien i så mange år selv om han flyttet, i tillegg til at en får et helt spesielt forhold til dyr som får den starten han fikk. Tino kom ofte på besøk, og vi la merke til at han føk ofte, rett opp på rommet mitt når han slapp inn i huset. Det var akkurat som om instinktet fortalte ham at det var der han ble født; han hadde en tilknytning der. De andre rommene brydde han seg ikke om.

Truet
Vi kan stadig se flere eksempler på dyr som forsvinner når de føler seg truet. Det å rømme fra det man føler seg truet av er jo en naturlig reaksjon hos dyr som hos mennesker. En annen ting er at mange dyr ser ut til å prøve å si ifra til oss mennesker når noe er galt. Ofte kan dyrene merke faren fortere enn oss, selv om vi er i samme rommet. De føler at noe ikke er som det skal, føler seg truet, og varsler menneskene sine.

Kanskje var det også det som skjedde meg for lenge si den da katten Tina forsvant. Jeg vil her komme med min tolkning av hva som virkelig skjedde mellom Tina og meg denne spesielle natten for mange år siden. Omstreiferkatten vår fikk som tidligere nevnt beholde en av sine sju unger. Da pappa hadde vært på rommet mitt og hentet de andre seks som skulle fraktes tildyrlegen, møtte han Tina i trappen; hun hadde vært ute en tur. Tina hørte nok pipene fra kassen, og jeg må bare anta at hun forsto hva som skjedde, i og med at hun hveste mot han.

En liten stund så det ut til å gå bra med Tina og hennes unge, men så kom altså den natten hun forsvant. Jeg opplevde dette veldig sterkt, for det var som om Tina fortalte meg hva som skulle skje. Jeg våknet midt på natten av at hun hoppet opp i sengen min og slikket meg i fjeset. Resten av familien min lå og sov.

Jeg forsto at Tina ville ut en tur, for det hadde skjedd om natten tidligere også. Likevel hadde jeg en sterk følelse av at dette var annerledes, at noe var galt. Tina løp ned trappen med meg etter. Da jeg åpnet ytterdøren, smatt hun fort ut. Men midt i trappen utenfor huset stanset hun, snudde seg, og så lenge på meg med de knallgule øynene sine. Det var med ett noe uhyggelig nifst ved dem. Jeg fikk en følelse av at noe var veldig galt. Var det noe hun ville si meg?

Jeg hadde følelsen av at hun stod og så meg lenge inn i øynene, men kanskje var det ikke så lenge som det kjentes. De gule katteøynene hennes skinte mot meg i nattemørket, og hadde et nesten skummelt glimt. Min urolige følelse av at noe var galt ble forsterket flere ganger, og så forsvant hun i natten. Det var en varm sommernatt, likevel kjente jeg et kuldegufs som gikk gjennom kroppen.

Jeg prøvde å si til meg selv at det ikke var noe å engste seg for, hun kom nok tilbake morgenen etter. Men samtidig visste jeg nesten at hun ikke gjorde det. Men hva skulle jeg gjort? Og hvorfor var jeg så sikker på det?

Neste morgen hadde jeg nesten glemt alt sammen, helt til jeg var såpass våken at jeg hørte pipene til kattungen borte i vognen. Jeg lurte på om noen andre visste at ikke Tina var inne, og det hadde de registrert. Vanligvis kunne jeg nå bare gå og sette opp døra, så ville hun komme tilbake. Det pleide hun, fordi hun aldri hadde vært borte fra ungene lenge om gangen. Jeg husket den sterke følelsen jeg hadde hatt den siste gangen jeg så henne, og selv om jeg håpet hun kom, så hadde jeg en anelse om at hun ikke gjorde det. Og jeg tok ikke feil.

Er det sånn at dyrene prøver å fortelle oss ting om det er noe galt? Jeg forstår jo at Tina følte seg truet, eller kanskje dro ut på leting etter de andre ungene som jeg først trodde. Men om Tina følte at hun måtte vekk - hvorfor prøvde hun ikke da å ta den lille kattungen sin med seg? Trodde hun ikke at hun ville greie det? Det er en reaksjon jeg ikke forsto, og som jeg aldri kommer til å skjønne. Var det sånn at det hun prøvde å si meg, var at jeg skulle passe på ungen hennes? Jeg fikk aldri noe svar, måtte bare gjette og gjøre det beste ut av situasjonen.

Når det gjelder tap av dyr er det ofte sterke følelser involvert, selv om det ofte virker som noe som man bør holde for seg selv. Og når du ikke engang vet om dyret er dødt, men ”bare” er forsvunnet, er det enda mer tabu. Da er det ofte ikke mulig å få aksept, når det ikke engang fins et beviselig dødsfall! Men både dyret og tapet kan ha mye å si for den personen det gjelder. Dette er også en form for sorg – en sorg som det ofte ikke er ”lov” å ha hvis du har passert ungdomsårene. Det er viktig å få bearbeidet sorg – også sorg etter tapet av et dyr. Det er ofte nære relasjoner mellom mennesker og dyr, men som det kanskje ikke er så lett å sette seg inn i for folk som ikke har hatt dyr selv.

Lov til å savne dyr!
Jeg mener at det ikke spiller noen rolle hvordan andre folk reagerer på dyr som er savnet. Din sorg er bare din. Hvordan du håndterer sorgen over et elsket kjæledyr er din egen sak. Likevel er det godt å få snakket om det savnede dyret og alle de uløste gåtene rundt forsvinningen, med noen som forstår eller vil forstå.

Jeg tror det er viktig å kunne tillate seg å tenke på og savne dyr; å trekke tapet fram i dagslyset, ikke skyve det unna. Hvis en holder tilbake og fortrenger dette savnet, tror jeg det kan være med på å forlenge sorgen. Ellers vil den kanskje bli liggende der altfor lenge uten å bli bearbeidet skikkelig.

Til slutt er det på en måte som om en ikke kan snakke naturlig om dyret. Dels fordi det kommer mange minner tilbake og vi liksom har noe uoppgjort med dyret (eller sorgen etter det) fordi vi ikke vet hva som skjedde, og dels fordi vi tror at andre forventer at vi er kommet over tapet. Hvis folk ikke kan eller vil forstå at man kan sørge over et dyr – ja da er det faktisk deres problem, ikke ditt!

Avslutning
Jeg håper at denne artikkelen kan komme til nytte hos noen som trenger å lese om sorgen ved å miste et dyr. De jeg har vært i kontakt med av privatpersoner og ulike dyrevernsorganisasjoner, har vært positivt innstilt til prosjektet mitt.

Det har vært spennende å jobbe med andres erfaringer med emnet, og høre deres versjoner. Selv om både dyr og mennesker er forskjellige og reaksjonene på tapet varierer, så er det også mye likt som går igjen. Tap er og blir tap, akkurat som sorgen er og blir sorg.

Jeg mener at en kan lære mye av å holde kjæledyr. Også etter at vi har mistet et dyr sitter vi igjen med mye lærdom, selv om det kan se mørkt ut i starten. Flere forteller at de har en tendens til å la være å snakke om temaer som det gjør for vondt å ta opp. Jeg sitter igjen med en setning som jeg har måttet jobbe litt med virkelig å forstå meningen med: ”Det er bedre å innse at han er blitt borte, enn å late som om han aldri har vært her.”