HundehaterlovenDenne artikkelen er skrevet som et innlegg i debatten om den nye hundeloven, men ble avvist av VGs debattredaktør. Dyrenett trykker innlegget i sin helhet og oppfordrer til debatt rundt temaet, og om dette innlegget, i vårt diskusjonsforum.
Forfatter: Terje Bolling En unorsk lov
Nordmenn har tradisjon for å være glade i dyr. Kanskje det første våre nye landsmenn skulle gjøre når de kom til landet var å snakke med hundene våre. Hunder behersker både swahili, urdu og punjabi til det fullkomne. Ved å samles rundt en hundeflokk kan folk utveksle menneskelighet uten å si et ord. Hunder er uovertrufne som sosialt lim og som døråpner når forfrosne norske sjeler skal invitere hverandre inn i varmen. Dessverre later det imidlertid til at et eller annet PR-byrå har gitt politikerne og Politiet beskjed om at det i Norge finnes en minoritet som ennå ikke er blitt tilstrekkelig forfulgt og trakassert, nemlig landets hundeeiere.
En rask telefon til Norsk Kennel Klub ga følgende grunnlag for statistikk: Det stambokføres, altså førstegangsregistreres ca. 24000 hunder hvert år. Ettersom ca 35 % av landets hunder ikke registreres i Kennelklubben, kan man ut fra hundenes gjennomsnittlige levealder beregne at de finnes et sted mellom 250000 og 300000 hunder i Norge. Det gjør at bortimot en million nordmenn lever i en husstand som holder hund. Det er altså en ganske stor minoritet som nå skal få føle politikernes mishag.
Dyremishandling skal etter den nye loven være greit hvis personen som utfører mishandlingen oppfatter hunden som truende. Likeledes hvis hunden ikke uten videre lar seg ”ta opp”, eller fange, som det heter utenfor departementet. Det er altså ikke noe krav at hunden er reelt farlig, eller er i ferd med å angripe andre dyr eller mennesker. Det er nok at en eller annen får det for seg. For første gang er det foreslått en lov som gjør ubalanserte menneskers fobier og paranoia til fullgod bakgrunn for handling.
At folk som av kulturelle eller psykiske grunner betrakter hunder som mer urene enn dem selv nå skal få moralsk støtte fra Justisdepartementet strider mot enhver logikk. Å tillate en hvilken som helst primitiv bølle å drepe eller invalidisere en uerstattelig førerhund som er trent i mange år, og har kostet hundretusenvis av kroner, bare fordi hunden gjerne vil ta vedkommende nærmere i øyesyn, er fullstendig vanvittig.Og Yes, Minister, Politiets tjenestehunder må luftes, de også. Helst sammen med andre hunder.
Hunder gjør som kjent en uvurderlig innsats som politihunder, i Forsvaret, som førerhunder og som rednings- og ambulansehunder. Tollvesenet har mange hunder i tjeneste. De store vaktselskapene, som Securitas og Falken, har ofte godt organiserte hundetjenester. Jeg var selv tilknyttet hundetjenesten i Securitas i dens oppbyggingsfase, så det vet jeg.
Trekkhunder, som dem i Oslomarka Trekkhundklubb, har reddet mange menneskeliv. Men like viktig som de hundrevis av besungne heltene er de hundretusenvis av ukjente slitere. Ikke alle når opp til eiernes forhåpninger om førerhund- eller politiutdannelse, og lever sine år bare som noen menneskers beste venn, uten å kreve annet til takk enn litt mat og vann, og våre vennskap. Det er som med toppidrett, det er bredden som skaper enerne. Og et samfunn som er dyrefiendtlig er også menneskefiendtlig. Vi mennesker er dyr, vi også, selv om enkelte opphøyer seg selv til noe mer. Derfor er det viktig å ha mange hunder i Norge, både store og små.
Vi hundretusener av nordmenn som har valgt å knytte til oss et selskapsdyr lever lengre, og er lykkeligere og friskere enn andre. Hundeeiere er mer sosiale, og er i bedre form. Hunder jobber derfor som miljøarbeidere i institusjoner og barnehager. De er for mange ensomme mennesker ikke bare i seg selv et viktig holdepunkt i livet, men også en god måte å komme i kontakt med andre på. En person som uten videre hilser på en fremmed på gaten blir sett på som litt smårar, men en hundeeier som snakker til en annen ukjent hundeeier kan ofte gå for å være fullstendig normal. Det er nesten som et ”har du fyr?”, bare uten alle de negative konsekvensene.
Justisdepartementets siste fremstøt fremstiller hundebitt som et nytt, stort samfunnsproblem. Det vises til at ca. 4000 bittskader i året fører til behov for legehjelp. Det som ikke nevnes i reklameutspillet er at det store flertallet av disse skadetilfellene dreier seg om småsår og rifter under lek og trening med hundens egen eier. Alle som har hatt en hvalp vet at man kan skjære seg på deres sylspisse tenner uten at verken menneske eller hund er å bebreide. Fordi hundekjefter ofte er fulle av bakterier som er fremmede for mennesker, anbefales det ofte stivkrampevaksine som en forholdsregel. Et riktigere tall for skadeomfanget finner man ved å se på antallet anmeldte hundeoverfall, som er ca. 2%, eller 80 tilfeller i året. Jeg er ikke statistiker, men å snu hunde-norge på hodet for noe sånt er i beste fall feilaktig, og i verste fall direkte ondskapsfullt.
Hva vi skulle ha fått
Det er tvert i mot mange gode grunner til å gjennomføre en nasjonal tiltaksplan for dyrs rettigheter. Stadig flere bor i by, og mister den kontakten med dyr som er naturlig for sunne og friske mennesker. Et samfunn er ikke bedre enn det behandler sine svakeste, og de svakeste av alle er de umælende dyrene. Stadig tøffere krav til effektivitet i landbruket gjør at de mest forsvarsløse av oss, nemlig dyrene, må lide enda mer enn før.Vi har fått se dokumentarfilmer av hjerteskjærende grusomme dyretransporter. Slakteriene er blitt større og mer effektive, og transportene lengre. Bilder av sammenstuede burhøns som har mistet fjær, nebb og klør, og hele sitt lille vett, er tilgjengelige for alle som orker å se på. Vi vet at påtvunget ku-kannibalisme har gitt Europa en ny, fryktet sykdom som aldri kunne ha oppstått i naturen. Det oppdrettes pelsdyr som lever hele livet sitt i en stinkende skoeske av metallgitter. I konkurransens navn har norske myndigheter gitt industrien frie tøyler til selv å lage lover og regler, og ingen bryr seg. Utspekulerte politikere og næringslivsfolk vet utmerket godt at dyr ikke har stemmerett. Og så lenge grusomhetene holdes skjult for offentligheten, er alt såre vel.
Det vi må vise dem er at vi mennesker, som er satt til å forvalte Skaperverket, er i stand til å ta dette ansvaret. Vi må vise dem at selv om lidelsene holdes skjult, vet vi at de er der, og at omfanget av dyreplageri i Norge øker. I stedet for å innføre en lov som gjør et dyreliv enda mindre verdifullt enn det er i dag, burde vi gjøre det stikk motsatte. Personlig synes jeg det smaker bedre av en høne som har fått lov til å leve livet sitt i frihet, i det minste for en eneste kort sommer. Og når vi har nær kontakt med dyr får vi større respekt også for oss selv.
Alle hundeeiere er ansvarlige for hundene sine. Det som gjør det nye lovforslaget så totalt ubrukelig er at det bare bidrar til å øke den frykten og uvitenheten som noen mennesker føler når de møter hunder. Antallet personskader vil slett ikke gå ned. Å skape konflikter mellom hundeeier og andre burde strengt tatt ikke være en oppgave for de politikerne vi hundeeiere er med på å betale for.
Politet og hundene
Politiet bruker selv hunder i tjeneste. Dessverre er hundetjeneste av en slik karakter at den ikke så lett gir grunnlag for avansement. Våre mest sentrale politifolk, de som har valgt den rette karriereveien, er derfor stort sett jurister med spesialfag i veitrafikkrett og en spesiell interesse for vekstidustrien ”narkotika”. Slik har det vært siden 70-tallet . Hundetjenesten, som kunne ha fungert som forbilde for landets hundeeiere, står derfor uten den innflytelsen som andre deler av Politiet har, og blir avspist med gjerrige budsjetter og dårlige arbeidsvilkår. Politidirektoratet og Justisdepartementet er altså helt uten erfarne hundefolk i sentrale posisjoner, mens det kryr av hippie-hatende trafikkeksperter. Derfor lærer Politiet og skoleverket skolebarn og unge en masse nyttig om ulovlige rusmidler, men ingen ting om hunder. Det er synd, for det er flere hundeeiere enn rusmiddelmisbrukere i Norge. Og i vårt fremmedgjørende samfunn skulle det være viktigere for barn å vite forskjell på en glad og en trist hund enn å vite hva som er straffen for å bli narkoman.
Vi vil gjerne stole på Politiet. Vi vil at våre hjem og våre liv skal være trygge, og vi vil at Politiet skal være der for å hjelpe oss når noen tar seg til rette. De siste årene har Politiet fått tredoblet budsjettene sine, og fått nye avanserte hjelpemidler til disposisjon. Det nye Politidirektoratet alene har kostet hundrevis av millioner kroner i bygging og administrasjon. Vi ønsker å tro at disse midlene brukes i den gode saks tjeneste, og ikke blir brukt til å fremme politiske særinteresser. Dessverre ser det nå ut til at enkelte sentrale poltifolk ikke kjenner sine begrensninger,og opptrer som fristilte multi-politikere med egne og høyste spesielle ideer om hva slags samfunnsutvikling vi ønsker oss.
Politiet har av en eller annen grunn valgt å la være å håndheve de lovbestemmelsene som er gitt i forbindelse med farlige hunder, eller rettere sagt farlige huneeiere. De er fredet i likhet med med pirat-drosjer og torpedoer: Muskelbuntene med steroid-kropper og steroid-hunder får gjøre som de vil. Politiet kjenner til virksomheten i kamphund-miljøene, og vet hvem de involverte er, men nekter å foreta seg noe. Politiske signaler om å gjøre noe med virksomheten blir tilsynelatende søkk borte på veien fra Stortinget til Politidirektoratet. Politiet har brukbar verktøy, men bruker det ikke. De lar de få kriminelle bøllene med psykisk ødelagte angrepshunder som våpen få ødelegge for oss andre. Politifolk velger å forfølge de sakene som gir status i Politiet. Det gir større sjanser for internt opprykk å arrestere en mann for hasjrøyking enn å redde et dyr.
Det er for lengst påvist en nær sammenheng mellom dyreplageri, seksuelt misbruk av barn og et par svært farlige ”skjulte” sinnslidelser. Det er ikkke papirteorier jeg snakker om, for KRIPOS og andre som driver med etterforskning av kriminalsaker bruker slike psykologiske profilanalyser aktivt i sitt etterforskningsarbeid. Uten å forlate bygningen hun jobber i kan justisministeren få de bakenforliggende teorier nærmere forklart. Ved å være på vakt mot dyreplagere oppnår vi altså ikke bare å styrke den generelle samfunnsmoralen, men også å verne barna våre mot folk som vil kunne komme til å skade dem. Det er et tankekors at Justisdepartementet og Politiet sender ut sterke signaler i stikk motsatt retning.
De nære ting
Det er synd at vi har så mange maktfolk som vil så mye og forstår så lite. For å vise hvor galt det kan gå når det skal vises handlekraft vil jeg vil bruke et eksempel fra mitt eget nærmiljø. Hundejordet ved Monolitten i Frognerparken har vært hundenes fristed i generasjoner. I 1996 fikk daværende sjef for ordensavdelingen ved Majorstua Politistasjon det for seg at det til tross for eldgammel hevd og et skilt som ikke var til å misforstå skulle gjelde total båndtvang på området. Hundejordet ble patruljert med biler, og vi hundeeiere ble truet med bøter og annen elendighet. Etter kraftige protester, fra undertegnede blant mange andre, ble det vedtatt på politisk hold at Hundejordet fortsatt skulle være hundenes friområde for sosialisering og samvær. Alle som har tilknytning til hundemiljøer vet at sosiale hunder som er trygge på seg selv ikke behøver å bite for å bli respektert. Politikerne vedtok på den bakgrunn at Hundejordet skal bestå, og at det er viktig å bevare dette tradisjonsrike, ressurssterke hundemiljøet.
Men det var på ingen måte enden på historien. Park- og idrettsvesenet har nemlig i ettertid satt opp et nytt, kostbart skilt til tusenvis av kroner på Hundejordet, med teksten ”HUNDESLETTA – DRESSUROMRÅDE FOR HUND”. Hundesletta ligger fremdeles på Ekeberg, og det vet nok Friluftsetaten også. Problemet er at et dressurområde er noe ganske annet enn en møteplass. Det hunder trenger er områder der de kan leke fritt uten å være til sjenanse for noen. Ved bevisst å sabotere hundenes alt for få friområder, skaper hundehaterne frustrasjoner og konflikter som rammer ikke bare hundeeiere, men også dem som ønsker seg hundefrie soner.
I sommer presterte Friluftsetaten, under den driftige Merete Agerbak-Jensen, å tillate den lokale kiosken ved Hundejordet å sette ut bord og stoler og starte uteservering av mat fem meter unna våre nysgjerrige hunder. Det skaper selvfølgelig problemer. Flere ganger har det skjedd at småbarn har tasset inn bant de lekende hundene med nyinnkjøpte fristelser i hundenes snutehøyde, og med hysteriske, hundehatende foreldre på slep. I sommer ble en hund faktisk politianmeldt for å ha stjålet en pølse. Og Politiet innkalte den arme hundeeier til avhør. Resultatet av slik dumhet er selvfølgelig at hundeeiere kvier seg for å komme til Hundejordet, og lufter hundene sine på steder der slike problemer ikke oppstår. Park-og idrettsvesenet og Politiet har helt på egen hånd skapt et uhåndterlig problem av ingenting. Og nå skal denne gjennomførte kunnskapsløsheten bli nasjonalt normgivende.
Hundejordets mest markante motstander, Tom Østreng, er nå forfremmet til operativ uteleder for politiet i hele Oslo. Er forklaringen på hans avansement at hans øverste overordnede, politipresident Ingelin Killengren, er en av landets mest profilerte hundehatere? |
