En liten valps bønn

mennesker, sove, leke, hensyn, bjeffe, gråte

Forfatter: Trygve Engesbak

Kjære de nye menneskene mine!

Nå skal vi være sammen i mange år, og vi må bli kjent med hverandre. Jeg er veldig liten, men jeg vet veldig godt hva jeg vil. Jeg vet når jeg vil sove, og jeg vet når jeg vil leke. Så forteller jeg det til dere på min egen måte, og dere er store og må gjøre så godt dere kan for å forstå meg.

Når jeg sover, må jeg få lov til å gjøre det, selv om dere har tatt med venner for å hilse på meg. Dere må vente til jeg våkner, for jeg vil ikke leke når jeg er trett og heller vil sove. Av og til synes jeg det er veldig godt å sitte i armkroken og bli klødd på maven eller bak ørene. Når jeg vil det, ligger jeg helt stille og slikker dere litt i ansiktet og gnager litt på fingrene deres. Men hvis jeg heller vil gå mine egne veier, må jeg få lov til det.

Jeg må utforske verden omkring meg, så jeg har masse å gjøre. Jeg vil snuse på og bite i ting. Jeg hjelper til med labbene mine også, men snuten min forteller meg mest.

Noen ganger vil jeg sikkert gjøre noe jeg ikke har lov til. Jeg vil bite i gulvteppet, sko, stolben og mye annet jeg finner. Får jeg ikke lov til det, må dere ta et forsiktig tak rundt snuten min, riste hodet mitt forsiktig og si nei, nei. Jeg skjønner ikke bestandig hva det betyr med en eneste gang, men når dere har gjort det 3 - 4 ganger, tror jeg nok at jeg forstår. Litt lei meg blir jeg når jeg ikke får lov til å bite, for det klør så skrekkelig i tennene mine. Kan dere ikke være så snille å kjøpe et oksehundbein til meg? Dere får det i butikken. Gi meg det i stedet for de ting dere tar fra meg, om det er sko, tepper eller møbler - så skjønner jeg snart at det er den eneste tingen jeg får lov til å gnage på.

Hvis dere vil at jeg skal bli en urolig hund, kan dere bare bråke og leke voldsomt med meg. Men hvis dere vil ha en kosehund som dere kan ta med bort og stole på bestandig, må dere leke rolig med meg. Jeg liker å løpe og leke, men i begynnelsen orker jeg ikke å være med så lenge.

Noen ganger bjeffer jeg av glede, og noen ganger tøffer jeg meg hvis jeg finner noe som ser farlig ut. Hjelp meg, så jeg ikke blir ei gneldrebikkje. Jeg vil så gjerne at dere menneskene mine skal like meg og være glad i meg. Andre folk blir også fort lei av bråkete hunder. Hvis jeg blir sint og sta, hjelper det lite om dere også blir sint. Prøv heller å få meg til å glemme hvorfor jeg er sint. Ta meg bort fra det vi sloss om og finn på noe annet - ro meg ned. Blir jeg litt umulig, må dere ta et lite tak på hver side av halsen min. Hold taket, se rett på meg og fortell meg at nå gjør jeg noe som er veldig galt. Det er ikke nødvendig å bruke sint stemme.

Hjelp meg også å rydde unna ting dere er redde for. Jeg er liten, og ikke så klok som dere, og siden det er dere som har vettet, er det også dere som må bruke det. Jeg vet ikke at skolebøker skal være pene og hele. Ligger ranselen på gulvet og er åpen, kan det godt hende at jeg får lyst til å "lese" litt i bøkene, og da er det urettferdig om jeg får skjenn, når det er dere som har vært rotete.

Når jeg sover godt og våkner, må jeg tisse. I kjøkkenet hvor jeg vokste opp, bodde jeg og søsknene mine i en kasse med aviser i. Vi var så mange at ingen kunne rekke å bære oss ut alle sammen når vi hadde sovet. Men nå er jeg bare en og dere er mange, så dere må passe på meg. og bære meg ut med en gang jeg våkner. Da lærer jeg snart å tisse ute.

Når jeg har spist, må jeg gjøre større ting, men ikke hver gang. Dere lærer snart når det passer meg når jeg må. Bær meg ut og pass på meg til jeg har gjort fra meg. Likevel kan det hende jeg forsøker å gjøre fra meg inne, men jeg sier fra - på min måte. Jeg går urolig omkring, piper kanskje litt - og plutselig setter jeg meg ned. Kan dere få meg ut før jeg har gjort noe inne, er det lurt. Etter hvert skjønner jeg at det er ut av døra jeg må for å gjøre meg ren, og da går jeg til døren selv.

Snart må dere gå tur med meg i bånd. Pass godt på meg - ikke la meg løpe løs hvis det er biler eller trikker i nærheten. Ta med en plastpose i lommen når vi skal ut på tur. Når jeg har gjort fra meg, fjerner du det med posen. Stikk hånden inn i plastposen, ta bæsjen i hånden og rundt klumpen, knytt knute på posen og kast den i nærmeste søppelkasse. Da får i hvert fall ikke jeg skylden for tilgrisete veikanter. Dette kan dere godt lære bort til alle dere treffer - det er så få som gjør slik. Hvis alle gjorde det, ville flere bli glad i oss hunder

Nå har jeg fortalt mye om lille meg. Kjenner dere meg bedre nå? Men det viktigste kommer til slutt. Glem aldri å være glad i meg! Jeg vil være deres beste venn så lenge jeg lever - hvis dere også vil det. Husk at jeg er et levende lite vesen, med følelser nesten som deres. Jeg kan bli sint, glad, lei meg og redd. Jeg kan gråte, bruke munn og smile. Dere skal nå være min familie, og hvis vi skal få det godt sammen, må dere forstå meg. Ord vil jeg aldri kunne bruke, men alt dere sier med kroppen deres kan jeg forstå. Mange av de ordene dere bruker ofte, vil jeg også forstå bedre etter hvert. Derfor vil kanskje jeg forstå bedre hva dere vil, enn dere vil forstå hva jeg vil? Men om dere virkelig forsøker å bli kjent med meg, ser på meg, snakker med meg, lærer dere etter hvert hvordan en liten hund tenker og føler.

Lykke til! Jeg gleder meg til å bli din beste venn!!

Med trofast hilsen fra en liten valp!