Hundeavl - en etisk vurdering
Forfatter: Rådet for dyreetikk Nettsted: Rådet for dyreetikk HUNDEAVL - EN ETISK VURDERING
UTTALELSE AVGITT NOVEMBER 1998
Sammendrag
Rådet for dyreetikk har vurdert dyrevernmessige og etiske sider ved avl av hund. Etter Rådets syn bør det være rom for mange ulike hunderaser når det gjelder utseende og bruksegenskaper, men avlen må drives innenfor klare etiske rammer. Det avles idag på hunderaser som har eksteriøre trekk som direkte medfører eller disponerer for sjukdom eller skade i en slik grad at det ikke kan anses å være etisk forsvarlig. Å avle slike dyr kan også være i strid med dyrevernlovens bestemmelser. Derfor er ikke hundeavl bare en privatsak, men et anliggende av allmen interesse. Sunne og funksjonsfriske hunder, fysisk som psykisk, må være et overordnet mål, uansett rase.
Rådet mener at dyrevernloven bør kunne benyttes aktivt til å hindre import av nye raser med kjente og alvorlige problemer. Rådet støtter videre myndighetenes forbud mot kamphundraser. Når det gjelder etablerte raser med eksteriørbetingede helseproblemer, mener Rådet at et norsk avlsforbud kan bli nødvendig dersom ikke hundeavlsorganisasjonene klarer å redusere forekomsten av slike lidelser gjennom interne tiltak.
Norsk Kennel Klub er en sentral og nødvendig aktør i arbeidet med å heve kunnskaps- og bevissthetsnivået hos oppdrettere og utstillingsdommere. Nasjonale rasestandarder bør gjennomgås kritisk med tanke på å fremme sunne hunder. Det bør øves større press for å endre uheldige utenlandske rasestandarder. I mellomtiden bør Kennelklubben bidra aktivt til at standardene tolkes på en måte som i størst mulig grad motvirker helseskadelige anatomiske trekk.
Innledning
Rådet for dyreetikk har tidligere tatt opp dyrevernmessige og etiske sider ved produksjonsdyravlen, og ser det som en naturlig fortsettelse å vurdere forholdene hos familiedyr, og da først og fremst hos hund.
Mens produksjonsdyravlen, iallfall når det gjelder storfe og gris, er godt organisert med klare avlsmål og velutviklede metoder for å registrere relevante egenskaper, er bildet mer sammensatt når det gjelder hund. Det er et stort antall raser og det er ofte mange aktører innen hver rase. Rasene har til dels meget forskjellige bruksområder, selv om de aller fleste hunder holdes som medlem i en familie.
Enkelte hunderaser er mer plaget av sjukdom og skader enn andre. Noen av sjukdommene har en klar sammenheng med favoriserte, men i helsesammenheng uheldige eksteriøre trekk. I tillegg til sjukdom som er direkte relatert til visse bygningstrekk, er enkelte raser arvelig disponert for spesielle sjukdommer eller defekter som ikke har noen direkte sammenheng med rasens utseende eller egenskaper, men som skyldes en mer tilfeldig opphopning av sjukdomsgener i rasen.
Organisert hundeavl
De aller fleste reinrasede hunder i Norge er registrert i Norsk Kennel Klub (NKK), som er den største organisasjonen for hundeeiere i Norge. Det finnes mer enn 200 forskjellige hunderaser her i landet. NKK arrangerer utstillinger der hundens eksteriør og bevegelser vurderes av autoriserte dommere. Gemyttet blir også vurdert, i den grad det er mulig for dommeren å gjøre seg opp en mening om det i løpet av noen minutter. Hunder som viser tegn til aggresjon overfor dommeren kan bli avvist. Resultater fra utstillinger danner i stor grad basis for avlsarbeidet. For en del rasers vedkommende legges det betydelig vekt på prestasjoner på bruksprøver (jaktprøver). De fleste hunderaser har egne raseklubber, og mange av disse raseklubbene har etablert avlsråd. Avlsrådet anbefaler, godkjenner eller fraråder paringer av enkelthunder eller kombinasjoner på forespørsel fra potensielle oppdrettere. Enkelte raseklubber setter spesifikke krav til hunder som godkjennes til avl, f.eks. at de har fått røntgenfotografert hofteleddene og funnet fri for hofteleddsdysplasi.
Rasestandard
Alle hunderaser har en standard, som er en beskrivelse av ønsket utseende og egenskaper hos hunden. Denne omfatter f.eks. maksimums- og minimumsstørrelse, bygningstrekk, hårlag, farge og temperament, og gjerne en beskrivelse av diskvalifiserende trekk. I følge den internasjonale kennelklubben, FCI, skal rasens standard utarbeides i rasens hjemland. Mens Norge har den fulle kontroll med rasestandarden for våre 7 nasjonale hunderaser (Norsk elghund grå, Norsk elghund sort, Buhund, Lundehund, Dunker, Haldenstøver og Hygenhund), har man minimal innflytelse på standardens utforming når det gjelder de utenlandske rasene. Bl.a. USA, Canada og England er ikke med i FCI, og har i noen tilfeller utarbeidet egne standarder for utenlandske raser.
Men til tross for at rasestandardene stort sett er like, vil samme rase ofte se noe forskjellige ut i ulike land. Standarden er altså ikke mer eksakt enn at den gir rom for "smak og behag".
Kirurgiske inngrep
Kuperte haler og ører inngår i standarden for en rekke raser. Ørekupering har vært forbudt i Norge i lang tid, halekupering siden 1988. Europarådets kjæledyrkonvensjon fra 1992 forbyr ørekupering, og i en resolusjon fra 1995 oppfordres hundeklubbene om også å fjerne instruksjoner om halekupering fra rasestandardene. Naturlig hale og ører bør favoriseres, og aksepteres også i land der kupering fortsatt er tillatt. Det er trolig et tidsspørsmål før det er helt slutt med øre- og halekupering.
I Norge foretas imidlertid et annet inngrep som ofte er begrunnet i rasestandarden; rutinemessig amputasjon av sporer eller ulveklør på unge valper. Sporer eller ulveklør er overtallige tær som sitter innvendig litt opp på foten, og som kan være med eller uten knokkelforbindelse. Noen rasestandarder sier eksplisitt at slike klør er uønsket, diskvalifiserende eller skal fjernes like etter fødselen. I noen tilfelle kan denne ekstra tåa skape problemer ved at kloa kan hekte seg fast. I andre tilfelle er ikke problemene større enn for tå nr. 1 på frambeina, "tommelen", som de aller fleste hunder har. Denne kloa må klippes hyppigere enn andre klør fordi den slites mindre når hunden beveger seg. Hos pudler fjernes gjerne tå nr. 1 på frambeina, fordi den er i veien under klipping. Hunder med ulveklør eller sporer vil kunne risikere lavere premiering enn en hund som har fått dem fjernet kirurgisk.
Begrunnelsen som brukes av oppdretterne for å fjerne ulveklør og sporer er sjukdomsforebygging. Tåa amputeres for å unngå risiko for seinere rivskader. Tilsvarende argumentasjon er brukt for å forsvare halekupering, spesielt på jakthundrasene Vorstehhund og Breton, da en lang hale vil kunne skades lettere enn en kort når hunden løper i tett vegetasjon. Ulveklør er imidlertid ønsket hos enkelte raser, som Pyreneer og Briard. Hos Norsk lundehund regnes overtallige tær som et rasekarakteristikum.
Noen eksempler på sjukdomsdisponerende eksteriøre trekk
* En rekke miniatyrraser samt noen større raser skal ha kort snute. Den korte snuten gir ofte defekte nesebein og en lang bløt gane som gjør at hunden "snorker". Slike hunder kan ha problemer med lufttilførselen. På den korte snuten blir det hudfolder, og hår på folden kan komme inn på øynene og irritere disse. Tårekanalene er ofte trange, med kronisk rennende øyne som resultat. Tilsvarende forhold gjelder for kortsnutede katter, f.eks. perser. Oftest har de kortsnutede rasene utstående øyne som i seg selv gjør øynene mer utsatt for støv, trekk og direkte skade på hornhinnen. I ekstreme tilfeller kan en risikere at øynene faller ut av øyehulene!
* Raser med kort snute har også kort kjeve, hvor det ofte ikke er nok plass til tennene. Disse blir stående på tvers. Underbitt er vanlig, da underkjeven gjerne er lengre enn overkjeven.
* Noen raser (f.eks. Blodhund) har rikelig med hudfolder i hodet. Det løse, tunge skinnet trekker i nedre øyelokk, og hunden får et rødøyd, "sorry" uttrykk. Støv og rusk samler seg lett i nedre øyelokk og forårsaker kronisk øyekatarr. Mellom hudfoldene blir det fuktig og tett, noe som disponerer for hudinfeksjoner. Rasen Shar pei, som nylig er introdusert til landet, har ekstreme hudfolder over hele kroppen. Valpene kan ha problemer med å åpne øynene.
* Bulldog har en meget bred skalle. Stort hode hos valpene kombinert med et trangt bekken hos tispa, resulterer i fødselsvansker. Det er vanlig at valpene tas med keisersnitt.
* En rekke raser har skjelettproblemer av ulik art. Problemene kan være knyttet til rask vekst, som hos gigantrasene. Hos Chow-chow skal beina være rette (lite vinklet i leddene). Dette gir rasen en karakteristisk stolpet gange, men resulterer i dårligere fjæring og dermed større slitasje i leddene. Hos noen individer er hasene så ekstremt rette at haseleddet vipper framover. Tilsvarende problemer kan ses hos bl.a. Grå elghund og Buhund. Flere kortbeinte raser har skjeve frambein som gir feilbelastning i leddene. Dachsens lange rygg gjør den særlig utsatt for skiveprolaps. Noen raser har unormale ryggvirvler (hemivertebra) som kan gi trykk på ryggmargen.
* Det finnes hunde- og katteraser uten pels. Disse har nedsatt temperaturreguleringsevne, og både kulde og varme kan skape problemer. Den hårløse huden er selvfølgelig også mer utsatt for skader.
Den internasjonale kennelkubben, FCI, arbeider med å endre rasestandarder som kan være sjukdomsdiponerende. For flere rasers vedkommende har det i de seinere år skjedd endringer i riktig retning. Hos miniatyrrasen Chihuahua var åpne fontaneller (dvs. at beinplatene i skalletaket er ufullstendig sammenvokst, slik at deler av hjernen kun er dekket av hud) hos voksne individer betraktet som et rasekarakteristikum. I revidert standard er åpne fontaneller tillatt. Tilvarende er det i standarden for Fransk bulldog tatt inn at hunden ikke skal ha pusteproblemer.
Arvelige defekter og arvelig sjukdomsdisposisjon
En rekke raser er plaget med arvelige sjukdommer som ikke er en direkte følge av seleksjon for uheldige eksteriøre trekk. Dette gjelder f.eks. hofteleddsdysplasi, en rekke øyesykdommer, misdannelser i indre organer, stoffskiftesjukdommer, overhyppighet av kreft m.v. Det kan være sjukdommer med enkel nedarving, slik som for mange øyesykdommer, eller sjukdommer som skyldes et samspill mellom mange gener og der ofte miljøfaktorer også er av betydning, som for hofteleddsdysplasi og allergier.
Generelt gjelder at hos enhver art vil de fleste individer være bærere av noen defektgener. De aller fleste slike defektgener er recessive (vikende), og får ingen betydning for individet så lenge det også har et gen som fungerer normalt. Naturen har mekanismer som reduserer sannsynligheten for innavl i ville dyrepopulasjoner, og innen den menneskestyrte husdyravlen forsøker man generelt å unngå paringer mellom nært beslektede individer. Sannsynligheten for at to individer som er bærere av det samme defektgenet skal få avkom sammen, blir dermed redusert. Et unntak er imidlertid hundeavl, hvor innavl eller linjeavl i stor grad har vært akseptert. Matadoravl, det vil si at en god hannhund blir far til et stort antall valper, har også bidratt til å redusere den genetiske variasjonen. I populasjoner med få individer kan det være vanskelig å unngå innavl fordi det kan by på problemer å finne ubeslektede dyr. Men også innenfor tallmessig større raser har man i forbausende grad paret nære slektninger. Resultatet har vært et forutsigbart og stabilt eksteriør. Men paring mellom beslektede individer vil nødvendigvis føre til at ikke bare de ønskede egenskapene, men også eventuelle defektgener og sjukdomsdisponerende gener etterhvert oppkonsentreres i rasen.
I hundeavlen har man vært mest opptatt av egenskaper hos avlsdyret selv og dets aner. I moderne produksjonsdyravl legges også stor vekt på egenskaper hos avkom eller hel- og halvsøsken, noe som totalt sett gir et bredere og sikrere grunnlag for å vurdere dyrets genetiske potensiale.
Atferd
Hundens utseende har betydning for dens evne til kommunikasjon med andre hunder. Hunder med kupert hale eller hale som står rett opp, sort pelsfarge og lurvet pels som skjuler øyne og lepper har et mindre tydelig kroppsspråk og kan derfor lettere bli misforstått av andre hunder.
Noen raser er spesielt avlet for atferdsmessige karakteristika som aggressivitet. Kamphunder som Pitbull terrier angriper gjerne uten forvarsel, og mangler da oftest normal respons på andre hunders signaler. Typiske kamphundraser er forbudt i Norge og i enkelte andre land. Også mange av våre vanlige raser har en tidlig historie som kamp- eller angrepshunder.
Undersøkelser har vist at det ikke bare er individuelle forskjeller, men også betydelige rasevariasjoner for flere atferdstrekk, bl.a. bjeffing, lekelyst og ulike former for aggressivitet. Aggressiv atferd er en vanlig årsak til at yngre hunder avlives. De fleste bittskader forårsakes av familiens egen hund. Atferdsmessige karakteristika, som f.eks. nervøsitet eller aggressivitet, er imidlertid vanskelig å få registrert sikkert på dagens utstillinger.
Et godt gemytt er en svært viktig egenskap, som både er knyttet til dyrevelferd og til samfunnsmessige sider ved hundeholdet, og bør derfor tillegges stor vekt i avlsarbeidet.
Andre etiske dilemmaer
Hos Boxer er hvit farge på mer enn 1/3 av kroppen et diskvalifiserende trekk. I boxeravlen spaltes stadig ut hvite individer. Disse valpene blir ofte avlivet straks etter fødselen. Selv om avliving skjer på forskriftsmessig vis, er det etisk problematisk å drive en avl slik at dyr rutinemessig "vrakes" fordi man ikke liker fargen.
Dyrevernloven
Lov om dyrevern har i § 5 bestemmelser om avl. Det heter her at:
"Det er forbode å endra dyr sine arveanlegg ved bruk av genteknologiske metoder eller ved tradisjonelt avlsarbeid dersom
1. dette gjer dyret uskikka til å utøve normal åtferd eller påverkar fysiologiske funksjonar i uheldig lei
2. dyret blir påført unødig liding
3. endringa vekkjer ålmenne etiske reaksjonar.
Det er forbode å avle dyr som har vorte slik som nevnt ovafor."
Europarådets kjæledyrkonvensjon og avl
Europarådet har under konvensjonen om beskyttelse av kjæledyr, som Norge har underskrevet, uttalt seg meget kritisk om hundeavl i en resolusjon fra 1995. Det er offentliggjort en omfattende liste over hunderaser som man mener det ikke er dyrevernmessig forsvarlig å drive avl på med mindre avlen legges om. Hundeavlsklubbene oppfordres til å vurdere sine rasestandarder og endre formuleringer som kan innebære et potensielt velferdsproblem. Det pekes bl.a. på fødselsvansker, korte snuter, lite vinklede bakbein, tunge hudfolder og utstående øyne. Som ett av flere virkemidler foreslår resolusjonen at det settes en øvre og nedre grense for størrelse hos henholdsvis gigant- og miniatyrraser og maksimumsgrenser for forholdet mellom lengde og høyde hos kortbeinte raser, dette for å unngå skjelettproblemer. Inntil standardene blir omarbeidet, oppfordres det til at standardene tolkes på en måte som motvirker utviklingen av ekstreme karakteristika.
Vurdering
Hunder brukes til en rekke ulike formål, f.eks. til ettersøksarbeid, jakt og trekk, gjeting av husdyr, og ikke minst til selskap og hygge. Hunder har i vårt samfunn en viktig sosial funksjon. Det bør være rom for ulike hunder når det gjelder størrelse, pelslengde, farge og mentale egenskaper. En rekke hunderaser har imidlertid eksteriøre trekk som direkte medfører eller disponerer for sjukdom eller skade i en slik grad at det ikke kan anses å være dyrevernmessig akseptabelt. Å avle på slike dyr kan også være i strid med dyrevernlovens bestemmelser. Selv om mye av hundeholdet må kunne karakteriseres som hobby, er likevel ikke hundeavl en privatsak, men et anliggende av allmen interesse. Det er etter Rådets mening nødvendig at avlen drives innenfor klare etiske rammer. Sunne og funksjonsfriske hunder, fysisk som psykisk, må være et overordnet mål, uansett rase.
Folk flest er i liten grad klar over sammenhengen mellom visse eksteriørtyper og sjukdom og kjenner lite til omfanget av arvelige lidelser innen de forskjellige rasene. Slik informasjon er dessverre sjelden tatt med når ulike raser presenteres i bøker og blader. Helseaspektet er trolig lite framme når en familie velger hvilken rase den skal anskaffe. Rådet mener derfor det er viktig å få rettet den allmene oppmerksomhet mot sjukdomsproblemer hos kjæledyr for å øke bevisstheten hos fremtidige eiere.
Rådet for dyreetikk mener at dyrevernlovens § 5 bør kunne benyttes aktivt til å hindre import av nye raser med kjente og vesentlige problemer, som f.eks. Shar pei. Rådet støtter myndighetens forbud mot kamphundraser og krysninger med disse. Når det gjelder etablerte raser med helseproblemer som er direkte knyttet til eksteriøret, mener Rådet at et norsk avlsforbud kan bli nødvendig dersom ikke hundeavlsorganisasjonene klarer å redusere forekomsten av slike lidelser gjennom interne tiltak. Rådet er her på linje med Europarådets resolusjon om hundeavl.
I første omgang bør kennelklubbene få noe mer tid til å rydde opp i egne rekker. Rådet er kjent med at NKK satser seriøst på opplæring og kunnskapsformidling overfor dommere og oppdrettere. Dette er meget viktig i og med at det er utstillingsresultater som i hovedsak er avgjørende for hvilke hunder som blir benyttet i avl og dermed blir retningsgivende for rasen. NKK kan etter dagens regler ikke forandre standarden til en utenlandsk hunderase, men NKK kan påvirke gjennom sin deltakelse i FCI. På utstillinger bør det kun benyttes dommere som er informert om velferds- og helsemessige konsekvenser av visse eksteriøre trekk hos "sin" rase, og er innstilt på å motvirke ekstreme, overdrevne karaktertrekk ("overtypning"). Rådet for dyreetikk anbefaler at Norsk Kennelklubb setter sine interne retningslinjer for hvordan rasestandarden skal tolkes. "Kort snute" trenger ikke bety kortest mulig snute og "lange ører" kan bli for lange. "Lite vinklete bein" bør fortsatt være synlig vinklet i hase-leddene. Dersom ulveklør eller sporer er uønsket hos en rase, må forekomsten reduseres gjennom avlstiltak, ikke ved kirurgi.
Vanlig forekommende arvelig betingede lidelser, også slike som ikke er direkte knyttet til eksteriøre trekk, bør hundeklubbene søke å redusere frekvensen av gjennom å benytte tilgjengelig informasjon om avlsdyrene selv og deres slektninger. F.eks. tas det hofterøntgen av flere raser enn de som aktivt bruker denne informasjonen i sitt avlsarbeid. Det bør likevel alltid foretas en helhetsvurdring av avlshundenes samlede egenskaper. Gemyttet, som er av grunnleggende betydning for hundens atferd og funksjon i en familie, bør registreres langt sikrere enn tilfellet er i dag, slik at det kan foretas en reell seleksjon på dette meget viktige området. Etter Rådets syn bør NKK vurdere tiltak som å nekte registrering av valper etter paringer som er foretatt på tross av frarådning på helsefaglig grunnlag.
|
