Dyrenett.no
Hesteutstyrsbutikker Nettbutikker Hest Veterinærer Hest Produkter Hest Hestefôr Staller & Stutterier Skoler med Hest Rideopplevelser
Hest-forside
 Annonser
 Artikler
 Bøker
 Fakta
 Forum
 Kalender
 Klubber
 Linker
 Navn
 Nyheter
 Veterinær
 Ukens Kjæledyr
 Shopping
 Konkurranse
 Søkemotor
 Nyhetsbrev
 DyreKort
 Historier
 Bransjeregister
 Dyrebutikker
 Plakater
 Hjemmesider
Hest Hund Katt Fugl Gnager Fisk Andre
Motta Dyrenett.no
sitt nyhetsbrev:

Hest Artikler

Natural horsemanship for enhver pris

Jeg har gjort trening av dyr til en stor del av min hverdag ved siden av å arbeide som instruktør fordi jeg finner det givende og interessant. Jeg har tatt et klart standpunkt mot bruk av straffemetoder i trening av dyr, da jeg mener at bruk av straff er etisk uakseptabelt.


Forfatter: Elin Ekerhovd

Det er fantastisk å kunne være vitne til forandringen et dyr gjennomgår fra å være et ubeskrevet blad eller et nervøst og redd individ, til å bli et selvstendig, selvsikkert vesen med et ønske om å samarbeide med meg, og det å se entusiasmen ved den minste fremgang på veien mot en ferdig atferd. Spesielt synes jeg det er interessant å ta med meg mine kunnskaper og bruke dem i trening av hester. De er store, atletiske og stolte dyr. Det å se dem lære å bruke finmotorikk til å hente små gjenstander, respondere på nærmest usynlige signaler og se at de går pent ved siden av meg i håp om å få en liten godbit, er en opplevelse jeg ikke vil være foruten.

Min interesse for dette kommer av at jeg er godt kjent med læringsteori, og har arbeidet med trening av spesielt hund og hest i mange år. Jeg tilhører et oppdatert fagmiljø av etologer(studien av atferd hos dyr), psykologer, atferdsbiologer og profesjonelle dyretrenere. Jeg orienterte meg litt om hva natural horsemanship (NH) var, det gjorde meg nysgjerrig på den praktiske utførelsen av denne måten å trene hest på, så jeg meldte jeg meg på et kurs for nybegynnere høsten 2006.

Teori
Kurset startet med en orientering om NH. Instruktøren informerte kort om at denne metoden har sitt utspring i USA blant cowboyer, og har vandret på folkemunne derfra. Det ble også opplyst at det finnes flere fraksjoner innenfor NH med ulike tilnærminger til metoden.

Under orienteringen ble vi fortalt at vi skulle være hest i kommunikasjon med hesten vår, at vi skulle arbeide sammen med hesten og være partnere, og at jo sterkere virkemidler vi bruker, jo større blir skaden når den først skjer. Orienteringen var full av eksempler på vellykkede hester, og hvor godt denne metoden fungerer.

Instruktøren satte opp tre sentrale punkt:
1. Hesten måtte være fysisk i stand til å utføre det du ba den om.
2. Man måtte trene på lystring
3. Man måtte trene mentalt

Hester drives av overlevelsesinstinkter og reproduksjonsinstinkter i følge instruktøren. Han fortalte at hester bruker flukt som forsvar i truende situasjoner. En fastbundet hest er avskåret fra å bruke denne forsvarsmekanismen, fortsatte han.

Læring måtte foregå uten stress eller frykt, og følgende eksempel ble brukt: Dersom du skulle lære et dikt utenat og noen truet med å skyte deg hvis du ikke klarte det innen noen få minutter, var det lite sannsynlig at du ville klare det. Instruktøren påpekte at lederskap handlet om respekt, ikke frykt.

Praksis
Praksisen foregikk i en rundkoroll. Dette er en innhegning med dyp fundamentering av sand og gummi med tett gjerde i ca 1 m høyde. På toppen var gjerdet utstyrt med tykk plank med mellomrom som man kunne se gjennom.

Når den første hesten ble satt inn i rundkorollen, begynte instruktøren å jage på hesten ved å kaste en lasso etter den – og på hestens bakende for å få den til å løpe runde etter runde. Innimellom kastet han plutselig lassoen foran hesten for å få den til å snu og skifte retning. Noen ganger reagerte hesten, andre ganger ikke.

Etter hvert som hesten ble trøtt, og reagerte på lassoen med å vike unna, ble den, ved hjelp av lassoen, holdt til et bestemt område av rundkorollen. Deretter sto instruktøren og slo med lassoen mot låret sitt. Dersom hesten ikke reagerte på lydene, kastet han lassoen etter hesten til den løp igjen. Ved enden av denne sekvensen var hesten drivende våt av svette.
Etter hvert gikk hesten bort til ham, og fulgte med ham inne i rundkorollen. Hesten ble påsatt en taugrime og et langt rep med lærstykker bundet i enden.

Hesten fortsatte å følge instruktøren, bundet i grime, og det ble forventet at den skulle bevege seg sidelengs på et signal som ble introdusert. Da den gjorde tegn til å ville gjøre noe annet, fikk den et slag med tauet. Hesten skulle også rygge, og tauet ble brukt til å vifte den opp i ansiktet for å få dette til. Hesten så ut til at den fant det så ubehagelig at den rygget.

Føllet
I praksisleksjonen av en åring fikk vi se et svært trivelig føll med et godt, sosialt mønster og et imøtekommende vesen. Han søkte til folk, og var ikke på noen måte engstelig eller redd for å ta kontakt. Instruktøren ville ikke ta føllet inn i rundkorollen, da han mente det ble for tungt for en så ung hest. Han startet i stedet med å prøve å jage føllet rundt seg ute på plassen. Føllet var også påsatt den samme taugrimen og repet som de andre hestene. Føllet responderte ikke slik som var ønsket. Det søkte ikke bort fra instruktøren, men heller nærmere, noe som sa meg at dette føllet søkte til mennesker for trygghet og støtte. En flott egenskap i mine øyne. Det at føllet ikke ville skape avstand til instruktøren, gjorde at det fikk flere harde rapp med repet forskjellige steder på kroppen. Det fremsto for meg som klart og tydelig at hesten ikke forsto hva den skulle gjøre, og den så ut til å bli mer og mer engstelig og fortvilet. Den prøvde flere ganger å stikke av fra hele situasjonen, men ble stoppet av grimen og repet. Da føllet ble presentert for det viftende repet opp i ansiktet som skulle få den til å rygge, fremkalte ikke dette ønsket reaksjon fra føllet. Det bare flyttet hodet litt unna, for deretter å ignorere repet. Det ble da brukt forskjellige virkemidler som hardt fysisk trykk i brystet på føllet fra instruktøren og blant annet et riveskaft presset inn i brystet på det, uten at dette gav ønsket resultat.

Om å legge seg
Instruktøren prøvde å tvinge en av hestene til å legge seg ned. Det ble bundet et rep fra taugrimen og rundt bakfoten. Den ble da tvunget til å ta hodet ned, samtidig som bakfoten ble løftet av tauet som instruktøren trakk i. Han prøvde så å dytte hesten overende, uten resultat.

Den sinte hesten
Denne hesten hadde angrepet folk tidligere. Hesten fikk være en stund i rundkorollen alene hvor den snuste og rullet seg. Det var tydelig at instruktøren hadde endret taktikk overfor denne hesten i forhold til de andre. Han startet med å gå så vidt inn forbi porten, og hesten kom i full fart mot ham med ørene bakover og senket hode. Den så rasende ut. Instruktøren slengte lassoen i brystet på hesten, og forsvant fort ut igjen. Dette gjentok seg nok en gang uten at det så ut til å ha noen nevneverdig innflytelse på hesten. Da begynte han å gå rundt på utsiden av rundkorollen, og av og til kaste lassoen etter hesten på innsiden. Den brydde seg lite og ingenting om det, og fortsatte å snuse og rulle seg.
Resultatet ble andre virkemidler. Instruktøren tok repet med lærstykkene, lurte seg bakom hesten og gav den et slag over bak enden, noe som resulterte i at hesten sparket etter repet, mens hensikten var at den skulle vike unna. Hesten ble så av eieren påsatt det samme utstyret som forrige hest: taugrime og rep.

Instruktøren stilte seg på utsiden av rundkorollen, holdt hesten fast og begynte å slå på den med repet, vekselvis på høyre og venstre side for å få den til å flytte på seg. Hesten svarte med å steile høyt og slå med frambeina mot instruktøren flere ganger. Han valgte å slå etter hesten med repet. Da han hadde holdt den fast en stund, roet den seg litt. Da prøvde han å få hesten til å rygge ved å vifte repet foran ansiktet på den. Hesten svarte med å flytte hodet vekk noen ganger, før den ikke lenger brydde seg. Da slo instruktøren hesten hardt over ansiktet med enden av repet noen ganger. Hesten svarte opp med mer steiling og kraftigere spark. Dette resulterte i at instruktøren surret repet flere ganger rundt en av stolpene i rundkorollen, slik at hestens hode var bundet en knapp meter fra ham. Han svingte repet rundt flere ganger så det fikk god fart, og slo på ny hesten gjentatte ganger hardt over ansiktet. Hesten la ørene flatt bakover og rullet med øynene i det den prøvde å komme seg unna. Den prøvde å rygge, steile, slå og rykke kraftig i repet, til liten eller ingen nytte. Jeg brøt inn og stoppet instruktøren på dette tidspunktet. Han så sjokkert ut over at noen blandet seg inn og reagert på det han gjorde.

Jeg hadde i grunnen tidlig bestemt meg for å dra fra kurset, da jeg skjønte at dette ikke var noen form for trening som jeg ønsket å benytte meg av. Jeg ble likevel værende i håp om at dette var unntakstilfeller, og med en tanke i bakhodet om at det er lett å ta ting ut av sin sammenheng. Det viste seg at kursopplegget var jevnt over det samme.

Etter kurset
Jeg satt igjen med flere spørsmål enn svar ved slutten av kurset, og var forbløffet over mengden av feil, mangler og bruk av fysisk ubehag. Jeg savnet konkret informasjon om hva metoden gikk ut på, utover at det handlet om å ”øve press” på hesten. Jeg tolket i utgangspunktet dette dit hen at man holdt et jevnt, fysisk trykk mot hestens kropp, for så å slippe opp trykket når hesten flyttet på seg, såkalt ”ettergift”. Dette hjemmelagde uttrykket har ingen vitenskapelig forklaring, men teknikkene som ble brukt kalles i fagteknologien positiv straff og negativ forsterkning. Dette betyr i praksis at der tilføres et ubehag (positiv straff, hvor positiv står for tilføre), for så å ta bort ubehaget (negativ forsterkning, hvor negativ står for å fjerne).

Det jeg hadde vært vitne til på kurset sammenfalt lite med orienteringen som ble gitt i forkant. Med bakgrunn i at jeg mener instruktøren på dette kurset bryter norsk dyrevernlov, og at jeg finner hans metoder etisk uforsvarlige, har jeg gjort meg noen betraktninger.

I Norge er ubehag i oppdragelses- og behandlingsøyemed forbudt. Dyrevernlovens paragraf 2 inneholder en grunnregel om at ”Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.”

I dyrevernlovens paragraf 8 nevnes følgende forbud:
Det er forbode:
1. å sparka dyr eller å slå dyr med staur, med reip eller reim som det er knute eller noko liknande på, eller å slå med noko anna som kan gjera dyret like vondt.
.
.
7. å dressera eit dyr på slik vis at det kjem i fåre for å lida eller verta skræmt i utrengsmål.”

Jeg forstår at det instruktøren ville frem til med sin metodebruk var at vi skulle tilstrebe og bruke tilnærmet like virkemidler som hester bruker i sitt språk og sosiale struktur seg i mellom, men vi er ikke hester, og kan følgelig vanskelig oppføre oss som dem. Vi har ikke de samme egenskapene som dem, verken fysisk eller psykisk.

Bruk av straff
Bruk av straff er et tema som har vært forsket på i over hundre år, og er fremdeles gjenstand for nye studier som er grundig dokumentert. Studiene viser at straff ikke fører til ny læring, men undertrykker atferden som straffes, og at virkningen er kortvarig. Det er svært vanskelig å administrere bruk av straff, da det krever en ekstrem grad av riktig timing og en konsekvensgrad på 100%. En av de viktigste bivirkningene man må være klar over ved bruk av straff, er at det ofte kan utløse og fremme aggresjon, stress og depresjoner. Dette gjør ofte dyra uberegnelige, og farlige situasjoner kan lett oppstå. Individer som blir utsatt for straff kan også få problemer med å lære avoidance-reaksjoner (å unngå farer) senere i livet, noe som bl.a. kan hemme dem i omgang med artsfrender. Videre kan bruk av straff føre til apati. Individet klarer ikke å løse problemet, gir helt opp og går inn i en apatisk tilstand kalt innlært hjelpeløshet, et godt beskrevet tema innen læringspsykologien. Bruk av straff kan også føre til overslagshandlinger og manglende evne til senere læring. Et annet problem med bruk av straff er at den eller det som straffer alltid må være til stede for at atferden skal opprettholdes, og straffen må settes inn første gang med en slik styrke at man kan komme i fare for å skade dyret, dersom atferden skal få en varig endring.

Møter man aggresjon med aggresjon, får man som kjent: mer aggresjon. Det som her er beskrevet er alvorlige bivirkninger som på ingen måte kan ignoreres. De representerer en reell fare for alle som utøver straff, og bør i det minste informeres om, slik at utøverne kan ta et opplyst valg.

NH skulle være en metode uten bruk av straff og tvang, i følge instruktøren. Instruktøren hadde etablert lassoen som et aversivt stimuli (noe som skader/truer eller er ubehagelig). Deretter bruker han dette aversivet for å få bort andre atferder enn å se på ham. Dette kaller han for å få kontakt med hesten. Det som i praksis skjer er at individet må gjette seg til hva som fører til straff og hva som må gjøres for å unngå den (eliminasjonsmetoden).

På mitt direkte spørsmål til instruktøren om hvilke ulemper som finnes ved denne metoden, fikk jeg til svar: ”Ingen, det jeg kan se”.

Dominans
Instruktøren påpeker at en mer underdanig hest vil trekke seg eller rygge i møtet med en mer dominant hest. Vi skal derfor være den dominante hesten, påpeker han. Videre forklarer han at lederskap skaper trygghet, og at man skal være partnere.

Jeg undrer meg over vektleggingen av såkalt lederskap under orienteringen. Forskere som har tilbrakt over 8000 timer med feltundersøkelser av ville hester i USA finner få indikasjoner på at hester har noe utpreget rangsystem. Der er vanligvis en hingst som jager hoppene foran seg ved fare, og en bestemt hoppe som leder hoppene og føllene til nye spise og drikke – områder, mens en annen hoppe igjen leder annen aktivitet. Dette forteller oss noe om et velfungerende flokkliv uten store konflikter og kamp om ressurser. I vill tilstand er det ikke observert at hester jager andre hester bort fra sitt spisested, eller vokter over det. I den grad der finnes noe dominansforhold, er dette noe som i hovedsak er observert mellom rivaliserende hingster, og i flokker av unge hingster. Et viktig moment her er at en av hestene alltid har en mulighet til å trekke seg langt unna, i motsetning til hva de har om de er bundet eller innestengt. Dominansforholdet innebærer sjelden elementer av vold.

Dominansforhold mellom hester er noe som gir seg utslag hovedsakelig i fangenskap, da det der vil finnes knapphet på ressurser som mat og den beste ligge og - hvileplassen. Selv hos hester i fangenskap vil dominansforholdene være svært skiftende, avhengig av hvilken situasjon eller sinnsstemning dyret er i. Motivasjonen til en mett hest vil være liten i å forsvare maten sin overfor en mer sulten hest.

I mange tilfeller tror jeg at instruktører og hesteeiere ikke skiller tydelig mellom dominans og læring. Man kan lære en hest å ta signaler fra rytter og kusk, men dette faller derimot ikke innunder dominansbegrepet fordi det ikke har noen sammenheng med mat, hvilested eller reproduksjon. Et individ er ikke konstant dominant eller underdanig, men kan derimot opptre som begge deler. Dominansforholdet skapes av at det er en som trekker seg, ikke en som utøver dominans, og er til for å redusere aggresjon om ressurser.

Vi er ingen konkurrent til hestens ressurser og privilegier verken i vill tilstand eller i fangenskap. Ikke spiser vi maten deres, ikke ønsker vi å benytte oss av liggeplassen deres, og ikke ønsker vi å bedekke hoppene deres. Med bakgrunn i dette ser jeg ingen grunn til at vi skal tilstrebe noen slags dominans over hestene våre.

Tamme dyr – ville dyr
Jeg tenker at NH - måten å trene hest på i utgangspunktet oppsto blant mennesker som ønsket å temme ville hester. Ville, ikke domestiserte hester må naturlig være svært vàr for alle truende bevegelser for å unngå rovdyr. I en rundkoroll ville en villhest sett på et menneske som en stor trussel den ønsket å komme bort fra. Hestens reaksjon ville vært flukt. Den ville naturlig løpt rundt og rundt inne i rundkorollen, lengst mulig borte fra det truende mennesket, og på jakt etter en vei ut. Det ville være unødvendig å jage den.

For å få den ville hesten til å bråsnu og løpe motsatt vei, vil jeg tro det er nok å ta et steg mot den. Den ville skiftet retning og prøvd å komme seg unna. Det samme ville skjedd når man ønsket å få hesten til å stå stille. Det var nok å ta de nødvendige steg for at den til slutt ikke torde å bevege seg til noen av sidene. . Trusselen opphørte, treneren sto stille. For hesten ville det si: han kom ikke nærmere. Dette er noe hesten ville opplevd som en negativ straff (aversivet tas bort), og den ville økt den atferden som gjorde at ubehaget ble fjernet. Den velger å stå stille, da trusselen dermed er minst. Dette er beskrevet i utallige bøker om ville hester. Den har allerede forstått et par ting: Den kommer ikke ut (avoidance-reaksjonen er på vei bort), det lønner seg å stå stille, da er trusselbildet minst (apati). Dette er en teknikk som har fungert på ville lamaer, og det er ingen grunn til å tro at det fungerer annerledes på ville hester.

Hesten vil av og til sjekke hvordan trusselbildet ser ut, og ser mot instruktøren. Jeg tror dette kan være en misoppfatning om at hesten ”tar kontakt”. Etter min mening er det en trusselvurdering. For å spinne videre på dette vil treneren så ta i bruk dette virkemiddelet. Han er allerede etablert som et aversivt stimulus (noe som truer/kan skape en trussel). Hesten har med andre ord oppdaget at dersom den er oppmerksom på instruktørens bevegelser, kan den finne måter å redusere trusselen på.
Instruktøren utnytter dette. Han vil så øke trusselbildet mot hesten all den tid den ikke gjør som instruktøren vil. Dersom hesten retter fokus en annen vei, løper av gårde eller annet, vil trusselen øke ved at instruktøren jager på hesten eller bare går nærmere dyret. Hesten får således en bekreftelse på det den oppdaget tidligere. Instruktøren har makt til å øke og senke trusselbildet, og som et tilpasningsdyktig individ, forholder hesten seg til sin nye situasjon. Mange vil hevde at hesten har lært noe, men læring handler om å tilegne seg nye ferdigheter, ikke å ta bort en mengde atferder.

Våre tamme og domestiserte hester ser på mennesker som kommer med mat, koser med dem og steller med dem som noe positivt. Dersom man skulle få dem til å oppføre seg likt som de ville hestene i rundkorollen, må trusselbildet nødvendigvis være større. Det betyr at virkemidlene må økes, alt etter hvor trygg hesten er i situasjonen, og på mennesker i sin alminnelighet. Man får bruk for sterke virkemidler som lasso og rep (trusler) og i siste instans fysisk avstraffelse for å få hesten til å oppføre seg lik de ville hestene og bevege seg bort fra mennesket i midten, enda mer for å få den til å begynne å løpe.

Et annet aspekt er instruktørens sammenligning av de mer eller mindre ville kvegdriverhester i USA og våre hjemlige hester. Han fortalte om farmer med opptil 500 hester, der dyrene er ute på store områder hele året, med tilnærmet like klimatiske forhold som her i Norge. Han fortalte videre at disse hestene aldri var syke eller skadet. Det tviler jeg ikke på. De som ikke klarte en slik behandling, ble nok raskt eliminert, eller endte sine dager i gapet på rovdyr. Sammenligningen blir underlig når man tar i betraktning at mange av hesteeierne i Norge har èn hest som de er glad i, som er til hobbybruk, og ikke er et nødvendig redskap for å drifte en farm.

Teori og praksis
I sekvensen der instruktøren bandt hesten og slo den over ansiktet med repet, hadde han tatt bort den naturlige reaksjonen til hesten: flukt.. Dette sammenfaller ikke med hans uttalte poeng om at det var viktig å ivareta hestens naturlige reaksjonsmønster. Jeg lurte på hvor forsettene om partnerskap, samarbeid, gjensidig respekt og ”uten straff og tvang” tok veien. Dette lignet noe ganske annet. Da instruktøren ble konfrontert med dette, var hans kommentar: ”Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør”.

Instruktøren vektla betydningen av å ikke trene hesten dersom man var irritert eller sint. Han var selv tydelig irritert på hestene han ikke fikk ønsket respons hos. Jeg forventet derfor at han gav seg med treningen av hestene på det tidspunktet. Det gjorde han ikke, men benyttet seg isteden av hardere virkemidler overfor hestene.

Praksisdelen virket lite gjennomtenkt og planlagt. Vi fikk ingen informasjon på forhånd om hvordan hestene var, hvordan instruktøren tenkte å nærme seg problemet, hvorfor han valgte noen bestemt metode eller hvilken metode han hadde planlagt å bruke.

Han benyttet seg av en smattelyd på hestene både når de skulle løpe frem, komme til ham, rygge, nær sagt alle atferder han ville hestene skulle utføre, uten at dette signalet var noe hesten hadde lært på forhånd. Hesten hadde ikke den minste mulighet til å forstå hva som var forventet av den, ettersom signalet var det samme i alle situasjonene.

Overgivelse
Jeg konkluderte selv med at instruktøren ville trøtte ut hesten da han jaget den omkring i rundkorollen. Jeg ventet på at dette skulle bli forklart, men noen begrunnelse kom ikke før dagen etterpå: Hesten skulle jages rundt for å forstå at det var instruktøren som var sjef. Det var han som bestemte. I følge det tidligere omtalte feltarbeidet har dette et snev av sammenheng med ville dyr i flokk. Hingsten vil, vel å merke i en fluktsituasjon, jage hoppene sine foran seg. Men: dette gjelder som sagt i en fluktsituasjon, aldri innestengt, og ved hjelp av rep og lasso.

Overgivelse beskrives som essensielt av tilhengerne av NH for at treningen skal kunne fortsette, og være fruktbar. Overgivelse skal angivelig finne sted ved at hesten senker hodet, ”tygger” og slikker seg om munnen. Man var da etablert som sjef over hesten, hevdet instruktøren. I utført forskning viser det seg at det er enkelt å fremprovosere tygging og slikking hos hester. Sett hesten under stress, ta så bort stresset, og slikkingen og tyggingen kommer til syne. Forskning gjort av etologer viser at et lignende signal benyttes av føll overfor voksne individer når de møtes igjen etter en atskillelse. Det er påvist forskjeller mellom føllsignalet og signalet voksne hester bruker.

Andre studier viser at dette signalet også brukes ved ”AHA” opplevelser. Ved bruk av straffemetoder i trening viser hestene et senket hode, tygging og slikking om munnen. Signalet viser seg hos hestene når de har forstått hvordan de kan unngå en økt trussel. Hestene viser også tegn på samtidig engstelse og mild depresjon, samt at de viser motvilje mot å gjøre øvelsen på nytt.

Tyggingen og slikkingen forekommer også hos hester som har forstått hva som forventes av dem ved bruk av positiv forsterkning (belønning) som treningsmetode, men da uten tegn på engstelse eller depresjon, og med entusiasme over å få utføre øvelsen på nytt. Disse studiene viser at hester benytter seg av dette signalet som en overslagshandling eller stressutløser. En handling de utfører når de står overfor følelsesmessige sterke opplevelser som de ikke vet hvordan de skal takle. De tygger og slikker, noe som frigjør den emosjonelle energien og reduserer stresset. Denne handlingen har også til hensikt å ikke virke provoserende på andre individer i nærheten, slik at konflikter unngås. Tyggingen og slikkingen er også observert hos hester under veterinærbehandling der smerte gjør seg gjeldende, da etter smerten, som en stressutløser.

Med bakgrunn i dette finner jeg det uforståelig at tilhengerne av NH kan hevde at et senket hode, tygging og slikking om munnen er et klart signal på overgivelse, da det viser seg vanskelig å gi noe konkret svar på hva tygging og slikking om munnen betyr, ut over at det reduserer stress hos hesten.

Metodebruk
Instruktøren forklarte at desensitisering (gradvis tilnærming) var en egnet metode å bruke dersom hestene var redd for noe, det være seg trafikk el. Derimot, ved redsel for å bli dusjet med vann, skisseres en helt annen metode(på fagspråket kalt flooding) dvs. å utsette individet for det den er redd for, uten at den kan komme unna. Eksempelet på flooding var å sette hesten i boksen, slik at den ikke kunne komme unna, og dusje den der. Instruktøren gjorde ikke rede for hvorfor han ville benyttet seg av to forskjellige metoder i situasjoner som begge inneholdt like elementer av frykt.

Jeg forsøkte flere ganger å spørre instruktøren på kurset om enkelte av de tingene jeg lurte på, men fikk ikke noen konkrete svar utover eksempler på vellykkede hester. Det er frustrerende å være deltager på et kurs der instruktøren legger for dagen slik manglende kompetanse når det gjelder elementærkunnskap innenfor etologi og læringsteori. Jeg forventer ikke at alle instruktører skal ha stor kjennskap til, og kunne gjøre nøye rede for de forskjellige metodene som er tilgjengelig, men de bør kunne gjøre rede for sin egen.

Hva er det så som er ”natural” og ”være hest” med denne måten å trene på? Jeg har i mine mange år sammen med hester aldri sett en hest sette på en annen hest en grime, binde den fast, for så å slå løs på den med et rep. Jeg har aldri sett en hest stenge en annen hest inne i en innhegning for så å jage den rundt og rundt der inne, og få den til å rygge ved å vifte et rep foran den. Jeg har aldri sett en hest surre rep rundt en annen hest for å få den til å legge seg ned.

Jeg kontaktet Norsk Horsemanshipsenter og ba om svar på noen spørsmål for å få mer oversikt og klarhet i metoden natural horsemanship. Jeg sendte følgende spørsmål:

Hvilke læringsteoretiske prinsipper støtter natural horsemanship seg på?
Hvilke fordeler finnes ved bruk av metoden?
Hvilke ulemper finnes ved bruk av metoden?
Finnes der metodisk korrekt forskning som taler for bruk av denne metoden?
Finnes der publiserte doktor eller mastergrader som omtaler natural horsemanship?
Finnes der publiserte doktor eller mastergrader som omtaler hestens språk og signaler?

Jeg har sendt denne henvendelsen flere ganger, men ikke mottatt noe svar.

Jeg ønsker ikke å være et taust vitne til at noen reiser rundt i Norges land og underviser barn og voksne i å bruke vold og frykt, endatil pryle hestene sine til ”lydighet” og ”underkastelse”. Instruktører som har mistet sitt utgangspunkt for det de driver med, som ikke får ting til, og som dermed tyr til vold er, dessverre, et alt for velkjent fenomen.

Det verste med dette kurset var at der satt mange unge jenter og så på. Dette er i neste omgang våre egne barn eller våre nabounger som går på et helgekurs hos en høyt profilert ”hesteguru”. Jeg reflekterer enda en gang over at dette er en metode som angivelig er tuftet på gjensidig respekt, partnerskap og læring uten straff eller tvang, samt ”trykk og ettergift”. Mine tanker går til den 14 år gamle jenta som eier en av de omtalte hestene. Hva tenker hun? Hun er glad i hesten sin. Hun har på ingen måte verken den fysiske eller psykiske styrken og erfaringen til å gjennomføre noe slikt på hesten sin selv. Jeg har i ettertid fått gjentatte tilbakemeldinger på at dette er en form for natural horsemannship som florerer i bruk over hele landet.

Er det dette som skal bli den trendsettende formen i trening av hestene våre i årene som kommer? Skal vi godta at hester blir straffet fordi vi ønsker å få dem til å gjøre det vi vil, eller fordi de er ”vanskelige”, uten å sette oss inn i hvordan læring fungerer eller hvorfor problemer oppstår? Er heste-Norge stilletiende til at profilerte instruktører bryter dyrevernloven?

For min egen del konkluderer jeg med at slik natural horsemanship ble fremstilt på dette kurset, er det ikke en egnet treningsform på domestiserte hester.

Av Elin Ekerhovd i samarbeid med Randi Helene Tillung

Kilder:
Dyras atferd av Per Jensen, Landbruksforlaget
Artikkelen ”Bruk av straff. En nødvendighet eller et misbrukt tiltak” av Helge Asbjørnsen Artikkelen ”Forsterkning og straff” av Mai-Brit Iden, Helge Asbjørnsen og Randi Helene Tillung.
Mastergradsoppgave ved Universitetet for miljø- og biovitenskap ”Belønning er egnet til å gjøre hunden lydig” av Randi Helene Tillung, etolog
Artikkel av Sue McDonnell, leder for Equine Behavior Program ved Universitetet ved Pennsylvania School of Veterinary Medicine
Læringspsykologi. Ad Notam Gyldendal
Ursin og co
Læringspsykologi av Frode Svartdal og Magne Arve Flåten

Klikk her for å se oversikten over artikler om hest.

Nyhet! Lag din egen hjemmeside om din hest. Prøv gratis her!

Klikk her for å komme tilbake til artikkelsiden.

Har du synspunkter på artiklene, eller kanskje du har en artikkel du selv vil publisere på Dyrenett.no? Send oss en e-post!

 

Ukens Kjæledyr
Ukens Kjæledyr
DALBY PILEN
Annonsering på Dyrenett.no
MinHestebutikk.no - utstyr til hest og rytter
Søk på Dyrenett.no:
 
Annonser
Artikler
Bøker
Linker
Det er 1404 linker om hest.
De siste linkene:
Horsecompetition
Bjørg
Pure Royalty Equestrian
Hanne
Fotografi

Nyheter
Veterinær
Det er 148 spørsmål om hest.
De siste spørsmålene:
Rideskolehest
takk Heidi !!!
klapp sene hva er det?
Raser
trafikk(u)sikker


Copyright © Dyrenett 2000-2016. Ansvarlig redaktør: Svein-Erik Wennberg.
Informasjon om Dyrenett.no. Informasjon om annonsering.
Alt som er skrevet og all grafikk som finnes på disse sidene er beskyttet etter lov om 
opphavsrett til åndsverk. Rettighetshaver er Dyrenett.no og de respektive forfatterne.

Fortell en venn om Dyrenett.no:  

Dyrenett.no - for alle som er glad i dyr! Kjæledyr, Hest, Hund, Katt, Fugl, Kanin, Gnager, Fisk

page hit counter