Dyrenett.no
Dyrebutikker Fugl Nettbutikker Fugl Smådyrklinikker Fugl Produkter Fugl Oppdrettere Fugl Pensjonat Fugl
Fugl-forside
 Annonser
 Artikler
 Bøker
 Fakta
 Forum
 Kalender
 Klubber
 Linker
 Navn
 Nyheter
 Veterinær
 Ukens Kjæledyr
 Shopping
 Konkurranse
 Søkemotor
 Nyhetsbrev
 DyreKort
 Historier
 Bransjeregister
 Dyrebutikker
 Plakater
 Hjemmesider
Hest Hund Katt Fugl Gnager Fisk Andre
Motta Dyrenett.no
sitt nyhetsbrev:

Fugl Artikler

Undulater som livsstil - på godt og vondt

Hvis jeg hadde visst hva det ville gjøre med min helse, hadde jeg nok tenkt meg om to ganger. Disse nydelige dyrene var selvsagt uforskyldt i det hele, det var rett og slett min helse som sa fra at nok er nok. Heldigvis var det til slutt noen som fant ut hva som feilte meg og tok affære.


Forfatter: Gro Jeanette Nilsen

Undulater som samboere
Nesten så lenge jeg kan huske har jeg hatt fugl. Helt til å begynne med var det veldig tilfeldig. Kort fortalt kjøpte jeg meg fugl for penger jeg tilfeldigvis fant i skogen. Ettersom jeg trivdes som «fuglemamma», så ble det til at jeg kjøpte meg en ny når den ene døde. Som regel har jeg hatt to om gangen. Når jeg sier at jeg hadde hatt fugl i atten år og at jeg da dette skjedde var åtteogtyve, er det en enkel sak å regne seg fram til at jeg var ti år gammel da den første kom i hus.

Da jeg flyttet for meg selv treogtyve år gammel hadde jeg bare en. Nå da jeg bodde alene fikk jeg merke hvor fint det var å ha et dyr å snakke med. Goda som hun het var veldig selskapssyk, og det var i grunnen jeg også, så det passet godt. Til å begynne med bodde Goda sammen med Emil som døde en stund før jeg flyttet. Jeg kom aldri så langt at jeg kjøpte en ny fugl i hans sted, men det så ut til at Goda hadde det bra.

Da Goda døde i 1996 ble det veldig tomt her alene. Plutselig hadde jeg ingen å snakke til, si god natt til og så videre. Det gikk rett og slett ikke i lengden, jeg som hadde hatt fugl så lenge! Jeg hadde planer om å gå til anskaffelse av en ny etter å ha ventet litt. Jeg synes ikke det er så smart å erstatte den døde med det samme.

Hittil hadde jeg kjøpt alle mine fugler i dyrebutikken. Men akkurat da jeg var i ferd med alvorlig å dra og kjøpe en ny fikk jeg høre at en av mammas kollegaer var nødt til å kvitte seg med sine to fugler, med bur og hele «pakka». Gjett om det var interessant akkurat da!

Pia og Pedro ble mine nye fuglevenner. De var virkelig flotte, Pia helt kritthvit og Pedro gul med litt grønt og sort på. Disse to var tydelig vis temmelig forelsket i hverandre, sånn som de koste seg! Jeg bodde i en liten leilighet på Vestli, og fuglene fløy rundt i den lille stuen min og hadde det visst veldig moro. Jeg ser i ettertid at på grunn av at jeg lot fuglene fly løst store deler av dagen, ble det jo litt dårlig med lufting. Dette skulle senere få konsekvenser.

Samtidig ble jeg medlem av fugleklubben Avifauna (forening for bedre fuglehold) hvor jeg en periode var redaktør for medlemsbladet. Foreningen skulle holde utstilling, og sånn gikk det til at Pia og Pedro ble de stolte vinnere av ikke mindre enn to førstepremier! På utstillingen ble jeg også rådet til å sette dem i avl fordi de var så flotte.

Pia og Pedro som foreldre
I februar 1998 fikk Pia og Pedro seks egg. Pia passet godt på dem, så det var ikke populært at verken jeg eller Pedro kom for å se. Kanskje burde jeg holdt meg litt unna, men det var jo så kjempespennende!

Pia ble en flink mamma, men det gikk verre med forholdet mellom henne og Pedro. Han var ikke velkommen i det hele tatt, og han skjønte jo ingen ting av det stakkar. De var fortsatt mye ute og fløy, og den eneste sjansen Pedro hadde til å se på ungene var når Pia var ute en tur. Hun hakket etter ham så han tok igjen og hun til slutt fikk et kutt i hodet. Sloss så fillene føk, for å si det på en annen måte.

Etterhvert kom jo ungene en etter en. De var jo så utrolig søte! Det skal innrømmes at jeg tok dem opp en del, men så ble de tamme av det også. Til å begynne med var jeg skeptisk fordi jeg var redd for at Pia ikke ville ha dem tilbake etterpå, men det ville hun. Hvis jeg tok en unge ut av buret så kunne jo Pedro få se også, for han hadde ikke tilgang til rugekassen. Helt til å begynne med lå både Pia og Pedro i rugekassen og koste seg med eggene, men det ville tydeligvis Pia ha en slutt på når ungene kom!

Ungene ble til flotte, fargesprakende fugler, helt utrolig nydelige. Fargene hadde de stort sett fra foreldrene, noen var mest hvite med litt ekstra farger, og noen var mest gule med tilleggsfarger. Et par av dem hadde også litt blått på seg, og det må vel være en farge som en av foreldrene førte med seg fra tidligere generasjoner, for verken Pia eller Pedro hadde noe blått på seg.

Jeg har en kusine som da var sju år som gjerne ville ha fugl, og hun var overlykkelig da dette ble til virkelighet. Dessverre døde denne fuglen ikke så lenge etter at de hadde fått den hjem. Jeg trenger kanskje ikke fortelle at dette var trist for henne. Etter en stund fikk hun en ny fugl av meg, og denne ble kjempetam! Jeg fikk også solgt to av de andre fuglene som også var tamme. Så satt jeg igjen med to fugleunger pluss foreldrene. Jeg fikk ikke flere henvendelser på annonsene jeg hadde hengt opp en del steder, og på den tiden syntes jeg det var like greit, for nå var jeg blitt så knyttet til disse to flotte fugleungene at jeg hadde vel ikke greid å gi dem fra meg, tenkte jeg. For på den tiden visste jeg jo ikke hva som kom til å skje videre.

Dommen
Jeg hadde det fint med de fire fuglene mine en stund, de to barna ble store og de fire var ute og fløy sammen nesten hele tiden, og da var det liv!! Men etter en stund så ble jeg stadig dårligere. Det gikk kun nedover med min helse og jeg forsto ikke hva det kunne være. Fuglene kunne jeg jo ikke skylde på, for jeg hadde da hatt fugl i atten år og ikke reagert på det. Riktignok hadde jeg alltid hatt tett neste og vært forkjølet uansett hvilken årstid vi var i, men dette var jo noe annet. Trodde jeg. Jeg var på mitt lokale legesenter tre ganger uten at de fant ut hva som feilte meg. De ga meg resept på hostesaft og sendte meg hjem. Hver eneste gang. Pencillin satte de meg også på uten at det hjalp.

Jeg var så syk at jeg egentlig ikke trodde at jeg kom til å overleve. En kveld skrev jeg brev til mine foreldre for å si fra at jeg var så syk at jeg ikke trodde jeg ville komme meg gjennom natten. Jeg hostet til jeg mistet pusten, og når jeg fikk den igjen så begynte jeg å hoste igjen. På grunn av dette fikk jeg selvsagt litt panikk.

Jeg orket ingen ting lenger. Satt kun i en stol med dyne og sov. Til slutt orket jeg ikke det en gang men holdt meg bare i sengen. En dag var mamma på besøk, og hun skjønte at noe ikke var som det skulle, og fikk en lege til å komme hjem til meg samme kveld. Han sendte meg rett på sykehuset hvor jeg trodde jeg toppen kom til å være over natten. Jeg ble liggende der i tre uker, over 17.mai til og med. I forbindelse med sistnevnte begivenhet sendte de hjem «alt som kunne krype og gå», men jeg kunne ingen av delene.

Da jeg endelig havnet på sykehuset fikk jeg ekstra oksygen gjennom nesen og intravenøs næring. Men ennå forsto de ikke riktig hva som var galt. Selv hadde jeg begynt å lure på om jeg hadde pådratt meg en form for astma eller noe lignende. Legene fant ikke ut hva som feilte meg, og forstod ingen ting. En eller annen form for lungebetennelse, ja, men hvilken?

Da jeg helt tilfeldig i forbifarten fortalte til en av dem at jeg hadde undulater hjemme ble det fart i sakene. Det gikk visst et lys opp for dem. Plutselig var det en masse greier de skulle undersøke og spørre meg om. Utgangen på dette ble ikke så veldig morsom akkurat. De fant ut at jeg hadde utviklet alvorlig allergi mot undulater og fjærkre i det hele tatt. De spurte meg ut om fugleklekkingen og hvor mange fugler det hadde vært hjemme hos meg, hvor stor leilighet jeg hadde og så videre. Det var en sjelden allergi jeg hadde, derfor forsto de det ikke med en gang, og det gjorde jo ikke jeg heller.

Jeg fikk vite at jeg ikke kunne ha fugler mer. Mens jeg lå på sykehuset måtte fuglene fjernes og leiligheten min måtte vaskes skikkelig. Gulv, tak, hyller, hver eneste bok måtte vaskes.
Og fuglene flyttet foreløpig hjem til min søsters familie. En annen side av historien som også hører med, er at jeg skulle omskoleres nå og starte på dyrepleielinjen. Dette fikk jeg nå ikke lov til lenger, det var helt bannlyst. Det var bare å se seg om etter et annet yrke.

Sorgreaksjoner
Hvis du tror at man ikke kan ha sorgreaksjoner etter kjæledyr - da tar du feil. Dette er jo en litt spesiell form for sorgreaksjoner, tenker nok noen. Og det stemmer nok sikkert. Men jeg var kjempelei meg. Hele livet mitt gikk i oppløsning. Fuglene mine som jeg var så glad i kunne jeg ikke ha. Jeg fikk ikke begynne å arbeide med dyr som jeg hadde tenkt, dyr som jeg elsker over alt på denne jord. Jeg spurte legene forsiktig om jeg ikke kunne få beholde bare en eneste av fuglene, men det var ikke snakk om. Til å begynne med fikk jeg høre at jeg ikke kunne ha dyr i det hele tatt, men de skulle snakke med lungelegen. Etterpå fikk jeg et annet svar, nemlig at jeg kunne visst ha dyr bare jeg holdt meg unna fjærkre.

Den første tiden etter at jeg hadde kommet hjem til meg selv igjen vil jeg helst ikke tenke på. For det første var det så alt for stille her. Ingen å si hei til når jeg kom hjem. Ingen å snakke med og si god natt til om kvelden. Ikke noe liv i det hele tatt. Verken TV eller CD-spiller kunne fylle den stillheten som hersket. Skulle jeg begynne å snakke med plantene mine?? Ingen holdt meg lenger med selskap når jeg spiste, ingen som ville ha mer mat eller noe å drikke. Ingen som fløy rundt i rommet mitt og koste seg.

Nytt dyr? Til å begynne med var det ikke snakk om. For det første var det snart sommerferie og derfor ikke smart å skaffe nytt dyr før man dro på ferie. Dessuten var jeg blitt ganske skremt av alt som hadde skjedd, tenk om jeg reagerte på andre dyr også? Kanskje jeg måtte ta en allergitest først, men var den å stole på??? Det var så mange spørsmål. Dessuten er det ikke så lurt å skaffe seg dyr som erstatning for dem man har mistet. Det var ikke få netter på den tiden, både på sykehuset og etterpå hjemme at jeg gråt meg i søvn etter «barna mine» som ikke var her lenger. Min eneste trøst var at jeg visste at de hadde det bra.

Bearbeidelsesfase og reorganisering
Jeg har ikke tenkt å legge skjul på at det var en tøff tid. Ikke alle rundt meg forstod. «Det var jo bare en hobby» tenkte flere av dem, det vet jeg. Samtidig med at jeg skulle jobbe mye med meg selv måtte jeg jo også sørge for å finne et permanent hjem til fuglene fortest mulig. Min søster skulle bare ha dem midlertidig, og at hun kunne ha dem i det hele tatt var selvsagt kjempebra og en veldig lettelse. Jeg begynte å henge opp plakater rundt omkring, averterte på internett og så videre. Jeg fikk et par henvendelser, men de var stort sett ikke seriøse nok eller de trakk seg i løpet av samtalen.

Redningen ble en venninne av meg, som satt i styret i foreningen Dyrenes Venner hvor jeg var nestleder. Hun hadde flere fugler på jobben sin, og noen fra eller til spilte visst ingen rolle. Dette var også ment å være et midlertidig hjem til jeg fikk solgt dem, men på dette stedet har de det visst veldig godt. Det var veldig bra for meg også i min vanskelige situasjon, da jeg ikke trengte stresse sånn med dette lenger.

Selve bearbeidelsen av egne følelser har gått bedre med tiden, selv om det var tøft lenge. Før jeg ble syk fikk jeg jobb som redaktør for fugleklubben Avifauna, og mens jeg lå på sykehuset dypt fortvilet og etterpå også, lurte jeg veldig på om jeg skulle si fra meg det vervet. Både fordi jeg kanskje ville føle meg litt utenfor når de andre snakket om sine fuglevenner, men mest i forhold til mine egne følelser. Men jeg bestemte meg for å prøve litt til.

Min kusine fikk som tidligere nevnt en av fugleungene fra Pia og Pedro, og det betydde at i hvertfall en av dem var innen familien, og jeg kunne følge med på dennes utvikling. Dette betydde mye i denne tiden. Det gjorde at jeg fikk en følelse av at ikke alle var blitt borte likevel. Jeg besøkte de fuglene som var hos min venninne noen ganger. Dette var også fint som en overgang før de ble helt borte. Men jeg merket godt på helsa mi at jeg ikke kunne være der lenge om gangen, en time var som regel toppen.

Veien videre
Jeg tror at jeg i den påfølgende tiden hadde godt av å være litt alene og ikke la et nytt dyr fylle tomrommet med en gang. Når det gjelder redaktørjobben min som jeg vurderte å kutte ut, så fortsatte jeg med den en god stund likevel. Jeg fant ut at selv om jeg ikke kan ha fugler så kan jeg likevel gjøre en innsats for dem gjennom det teoretiske arbeidet for fugleklubben. Derfor valgte jeg å fortsette en stund. Mitt nestlederverv i Dyrenes Venner ga meg også mye i denne sammenheng, da jeg likevel fikk følelsen av å gjøre noe for mine venner dyrene. Det er bra, for det er jo det jeg ønsket.

Jeg synes, tross alt, at jeg har fått mye igjen for å ha fugler. Det var spesielt to store ting jeg ønsket for dem, det ene var å delta på fugleutstilling, og det andre var å være vitne til en familieforøkelse i fugleburet. Begge deler fikk jeg med meg, og de har gitt meg så mye mer i tillegg. Jeg er glad jeg fikk noen flotte år sammen med alle mine fuglevenner. Minnene om dem er det ingen som kan ta fra meg.

Og sorgen man kan føle ved på en eller annen måte miste et dyr – den er reell og forskjellig fra person til person. Mange mennesker har nære og fortrolige forhold til kjæledyrene sine, dyr som følger dem i tykt og tynt og alltid har tid, og er fulle av trøst og varme. Men helsen er ikke å spøke med. Jeg er glad noen tok affære og fant ut av den ”mystiske” sykdommen. Ellers hadde jeg nok ikke vært her i dag.

Klikk her for å se oversikten over artikler om fugl.

Nyhet! Lag din egen hjemmeside om din fugl. Prøv gratis her!

Klikk her for å komme tilbake til artikkelsiden.

Har du synspunkter på artiklene, eller kanskje du har en artikkel du selv vil publisere på Dyrenett.no? Send oss en e-post!

 

Ukens Kjæledyr
Ukens Kjæledyr
DALBY PILEN
Annonsering på Dyrenett.no
Søk på Dyrenett.no:
 
Annonser
Artikler
Bøker
Linker
Det er 249 linker om fugl.
De siste linkene:
charlottes dyr
Fugledilla
Annki
Fugleforum.com
bm

Nyheter
Veterinær

Copyright © Dyrenett 2000-2016. Ansvarlig redaktør: Svein-Erik Wennberg.
Informasjon om Dyrenett.no. Informasjon om annonsering.
Alt som er skrevet og all grafikk som finnes på disse sidene er beskyttet etter lov om 
opphavsrett til åndsverk. Rettighetshaver er Dyrenett.no og de respektive forfatterne.

Fortell en venn om Dyrenett.no:  

Dyrenett.no - for alle som er glad i dyr! Kjæledyr, Hest, Hund, Katt, Fugl, Kanin, Gnager, Fisk

page hit counter